Min jomfrutur i kajak var en fabelaktig opplevelse, og vi snurret bare rundt én gang. Jeg ser det ikke som fryktelig viktig å si at vi tok det største fallet med glans, danset oss elegangt ned det neste fallet og snurret rundt da elven igjen ble rolig. Litt av sjarmen, som folk sier. Laos fikk for øvrig også sin egen sang; «Tusen takk» sies noe sånt som «Kop taj lalai» [kåpp-tsjai-la-laí] og ble alltid til Simon & Garfunkels refreng i The Boxer.

Vi startet turen fra Vang Vieng med henting på gjestehuset, via et par andre steder og ca 2 timer i minivan, type hybrid-tuktuk. Man blir lamma i ræva av å sitte sidelengs på smale treplanker i så lang tid. Fra da av startet den spennende delen av turen; kajaking i 2 x 5 km, med lunsjpause halvveis. 3 guider passet på 10 uerfarne kajakister fra store deler av europa. Teagan hadde tross alt sittet i en sjøkajak tidligere, så han fikk kremjobben med å styre. Jeg ble motor. Turen startet rolig og etter et relativt spennende lite fossefall – hvor jeg forventet et par meter fritt fall, og fasiten var ganske pysete – kom vi frem til lunsjstedet. En vakker liten odde plassert langs elven, midt i Laos’ jungel. Fried rice og grillspyd fra vårt eget bål ble nydelig servert til en gjeng sultne mennesker. Litt whisky å svelge ned med, hørte selvsagt til. Før lunsj var det hoppe-fra-klippe-tid. Dæven døtte, jeg har sjelden følt adrenalinet pumpe hardere i dét jeg kastet meg utfor kanten og traff vannflaten ti meter lenger ned…!

Etter nye 5 km i relativt rolig og fredfullt terreng, svingte vi oss lett inn til land, hvor en ny hybrid-tuktuk stod og ventet. Hovedstaden Vientiane neste, kun to nye timer unna. Sjåføren så selvsagt sitt snitt til å tjene litt ekstra på denne turen inn til sentrum, så han plukket opp på 4-5 og 6 andre personer underveis. Tight! Vel fremme i Vientiane hadde vi fått nye kompiser fra både Sveits og England – og vi var dermed 8 personer som booket oss inn på Douang Deuane 2 Guesthouse.

Vientiane er et sted man ikke blir alt for lenge. Det er en mellomstasjon, grei nok, men med lite spennende å by på. Dag én forble rolig med en middag før vi lallet puta, dag to ble derimot alt annet enn rolig. Det vil si, den startet rolig, med en tur til Nasjonalmuseet og lett vandring i sentrum. Utenfor museet fikk vi enda en ny venn, D(ett-eller-annet) fra Utah, USA. Vi ble enige om at vi alle skulle møtes til middag på kvelden. Så sagt, så gjort. Etter en over gjennomsnittet god italiensk pizza-opplevelse, vandret vi en runde på nattmarkedet og avsluttet (etter planen) kvelden på en takterasse-bar i 5. etg med utsikt over «havnen» i byen. Havn i gåseøyne, med tanke på at det er Mekong som renner der, og ingen sjø. Nevnte jeg forresten at jeg og Rike hadde en 6,4 km joggetur denne morgenen – før klokken var 9..?

Så, denne baren serverte selvsagt tårn med pils. Backpackere som vi er, regnet vi oss fort frem til at det var billigere om vi gikk for 2-3 slike, enn å bestile hver for oss. Kl. 22.30 (merk; alt i Laos stenger senest kl. 23.30, for at alle skal ha mulighet til å komme seg hjem og i seng til den kollektive leggetiden ved midtnatt. Dette grunnet alle munkene, som er oppe kl. 03.30 HVER dag for å ha sin bønnerunde i byen og få sin daglige dose mat) fikk vi (kun gutta igjen), besøk av en bjesse av en australsk fyr i 40-årene – selvutnevnt pedofili-hunter, på hemmelig oppdrag fra FN – sammen med den nye Laos-/Thai-venninnen hans på kanskje 22 år, samt hans finske venn. Røverhistoriene ramlet over bordet, og i det stengetiden kom var det få som var klare for å ta kvelden.

Når man tror at det ikke finnes flere røverhistorier, banker vår nye venn i bordet og ber oss med på nattklubb; tuktuk og inngang fikser han. Det gjorde han. På plass på nattklubben ble vi fort klar over at ladyboyz-fenomenet har strekt seg langt utover Thailands grenser og inn i Vientiane (langt og lang, en times tid unna grensa, altså). Det hele endte trygt, men det var en periode der jeg lurte litt på hva som skjedde. Jeg siterer Bloodhound Gang for å beskrive litt av følelsen vi hadde; «Put your hands down my pants, and I bet you feel nuts!«. For en periode der forstod jeg hvordan alle jenter har det på byen, med sitt flørtespill som så går over i enorm skuffelse for oss gutta; Våre nye venner ble svært så skuffet når vi til slutt fortalte at vi ikke spiller på den banehalvdelen, at vi ikke kjører i den fila, osv. Jeg ble likevel med på en ride til slutt, men kun per scooter hjem til hotellet.

Så, med en smule angst dagen derpå, og med en romkammerat som enda ikke var kommet hjem i tid til utsjekking, begynte vi så smått og gjøre oss klare for en tur med nattoget til Bangkok. Med tanke på min tidligere Indiske opplevelse med nattog, var dette som luksus å regne. Der inderne trengte inn 8 personer, nøyde thailenderne seg med 4. Hvert avlukke ble servert med laken, pute, pledd og en garding for å skjule seg unna midtgangen. Idyll! Tre timer forsinket, ankom vi stasjonen i Bangkok kl. 9.30 og tok en taxi direkte til Khao San Raod – backpacker-, og partystripa. Vi holdt oss til en liten shoppingrunde i Siam (der jeg bodde ved første besøk), før vi avsluttet med en rolig middag og tidlig kveld på et billig tremannsrom med en nydelig odør av innestengt fjert, svette og matos. Jeg endte med å kjøpe meg et nytt objektiv av typen Sigma 8-16mm, etter å ha blitt svært så inspirert av den engelske fotografen Andrew McNeill vi reiste sammen med. 1 500,- rimeligere enn i Norge, faktisk. Og ganske så ekte.

Det ble med den ene natten i Bangkok, før vi satte snuten mot Hua Hin. Rart å tenke på at med den store verden man har foran seg, ender man opp på samme stranden i Thailand kun én mnd etter at man var der sist. Faktum var at Teagan, Martina og jeg var skjønt enige om at vi trengte å slappe av litt etter 3 ganske så hektiske uker på reisefot. Da passer strand, sol, varmt vann og gode 30 grader perfekt. Dag 3 er akkurat unnagjort og vi skal nyte to dager til her, før Martina og jeg stikker tilbake til Bangkok for å ta flyet til Colombo, Sri Lanka 18. januar. Blir trist å skilles med Teagan som vi har blitt skikkelig glad i, men han skal videre til Burma. Martina og jeg kommer også til å skilles så fort vi kommer frem til Colombo, da hun stikker noe nordover for et par stranddager til før hun vender snuta tilbake til Sveits og dagliglivet. Jeg har den glede av å møte Jørgen Braastad og tre av hans venner der – og kommer til å reise rundt med disse kara i 10 flotte dager. Gleder meg!

Obs! Noen av bildene under tilhører nok egentlig det forrige innlegget.