Ingen visste eksakt hva som ville vente oss i Hanoi, eller Vietnam for den saks skyld. En svært lite effektiv flyplass var det første som møtte oss, hvor alt ble behandlet via ett bagasjebånd og det som føltes som én bagasjevogn som kjørte frem og tilbake mellom fly og bånd. Vi baserte oss på to ukers visa-on-arrival type «norsk», altså kun et stempel i passet. Ikke no’ problem.

En erfaring fra å farte gjennom sørøstasia den siste tiden, er at Norge har mye å lære på å tilby turister lokalt simkort. På flyplassen fikset vi oss sim-kort med fri 3G en mnd, samt inkluderte ringeminutter og SMS. Pris: NOK 42,–

Trafikken i Vietnam er spennende. Vi lærte raskt at en by som Hanoi med sine drøye 6 millioner innbyggere hadde ca 4 millioner motorsykler registrert. På et merkverdig imponerende vis, klarer sykler, busser, biler og motorsykler å snirkle seg sammen gjennom smale gater, uforståelige kryss og ubestemmelig antall felt. Til gjengjeld flyter trafikken i 40 km/t. Det beste tipset man kan ta med seg er; dersom du skal krysse gaten, ikke stopp. Gå normalt, gå ALDRI bakover, hold jevnt tempo. På den måten sikter og beregner motorsyklene seg rundt deg. Man hadde aldri kommet så enkelt over gaten i Oslo.

Vel fremme ved hotellet som var booket, stod hotelldirektøren klar og fortalte at det hadde vært en «accident», slik at vi pent måtte innfinne oss i å bli flyttet til hans andre hotell, 2,5 kvartall unna. Så hoppet han inn i taxien og ble med oss dit. Det var ingen ulempe. Større rom og vi ble kjent med turoperatør Tom som raskt utropte Arne til Tarzan – det navnet sitter enda. I tillegg til denne navnedåpen klarte Tom å selge oss inn på «det feteste partycruiset i hele Halong Bay». «No fun – no pay!» Med i pakken var også nattog på beste klasse fra Hanoi til Hué, samt åpne bussbilletter fra Hué ned til Ho Chi Minh.

Vi benyttet den tiden vi hadde i Hanoi til å vandre gatelangs og lot oss imponere av det sjarmerende Old Quarter, byens lille dam som visstnok har en stor skilpadde det betyr lykke resten av livet å se og generelt hygge. When in Vietnam, fant Erik og jeg ut at det var på tide med en hårklipp – og det sku’ værra kort! Maskinklipp med klinisk barbering av kanter kostet oss kr. 30,- og var antakelig 5 x pris av hva en lokal ville betalt.

Vietnam har antakelig verdens rimeligste tappeøl. På fortauskantene rundt omkring er det plassert ut bord og stoler/krakker i størrelse dukkehus. Store, skandinaviske romper var på kanten til å ta livet av et par av disse krakkene. På disse stedene serveres gatemat i pluks-og-miks-varianten og pils. For den nette sum av 3.000 VDN får man et glass med den lokale bryggen. Jeg har en følelse på at hvert fat hadde en annen smak enn det neste, men for 85 øre glasset overlever man det.

Når det først regner i sørøstasia, regner det. I mengder. En real skyll fikk oss til å søke tilflukt på en slags café med ølsalg. Der møtte vi på to tørste svensker som allerede hadde fyllt et bord med tomgods og en britisk jente som vi ikke ble helt kloke på. Første beskjentskap med vietnamesisk espresso ble også gjennomført. Motorolje! Seig, sort gugge – sterk som juling – fikk smurt halsen godt.

Hanoi er en sjarmerende nord-vietnamesisk by man bør legge turen innom om man er i området og gav oss store forhåpninger til det som ville møte oss de kommende 2-3 ukene.