Kingfisher er Indias største og mestselgende øl. Jeg fikk lov til å teste den til en god lunsj bestående av tandoori kyllingvinger, pommes frites og naan av noe slag. Med tanke på at Inderne er litt mer slepphendte på krydderbøssa enn det vi er her hjemme, passet denne pilsen meget godt. Både som en apertizer før første matbit, underveis for å slukke litt brann og som kos etter måltidet – spesielt akkompagnert av Indisk sort/hvitt-drama på TV.

Legg spesielt merke til skrapemerkene øverst til venstre, samt bestemmelser på salgssted og varierende alkoholinnhold.

Jeg merket meg raskt at alkoholprosenten her var noe høyere enn norsk pilsner. En rask titt på baksiden bekreftet dette; «Alcoholic contents exceeding 5.25 %, but not exceeding 8 %.» Med andre ord; et sted mellom 5,25 og 8 %. Ølen har videre en meget merkant sødme, av typen «dette er en øl som kan drikkes i utlandet under gode temperaturer – men blir aaaalt for søt og lett som hverdagsøl i Norge». Ringnes ville nok også vrengt seg i smerte av hvor lite bitter en pilsner kan bli.

Flasken min bar preg av et hotell som desperat hadde prøvd å fjerne statens maksprissats på Rs 70,- (ca 7,50 NOK) og solgt den til meg for dobbel pris. Men det er helt greit. I følge bryggeriets egne nettsider (og Wikipedia), finnes det ingen Extra Strong-variant av Kingfisher. Det står nå det på min flaske, så jeg vet ikke om jeg skal satse på at dette er eksklusivt for plasser med servering – eller om det er hotelldirektøren selv som har brygget litt.

Alt i alt en god og søt smak – en smak av opplevelser i et annet land, og passer perfekt til lukten av søppel, mennesker, dyr, parfyme, røkelse, osv. som jo er lukten av India.