Mexico! Hva skal man si? Taco-fredag hver dag, sombreros store som palmer, Tequila som aperitif og beryktede narkokarteller. Tiden har kommet til å sette sine føtter på nok et ukjent, spennende og litt skummelt terreng. Heldigvis går jeg ikke ut i krigen alene.

Med meg har jeg fått Pia Pedersen fra Sarpsborg. Lite nådig som hun er, gjorde hun alvor ut av ordene hun sa noen dager før jeg dro avgårde til Cuba; «brått så kommer jeg og besøker deg i Mexico!». Om hun gjorde! Snaue tre uker ble det tid til midt i skolegangen. Moro!

Mens jeg nøt late dager i Sørøst-Asia tidligere i år, var Pia seriøs og gal litt lenger nord. I byen Huayang noen flytimer sør for Beijing benyttet hun et snaut halvår på å lære små, søte og uskyldige kinesiske barn engelsk! Tidligere har jeg nevnt at vi forsøkte å hooke opp både én og to ganger i Asia – i henholdsvis Thailand og på Bali – uten at vi lyktes med det. Omtrent i samme øyeblikk som jeg gikk ombord flyet på Bali, landet Pia. Nå har endelig muligheten for å oppleve sammen kommet!

Med Pias selskap har jeg også fått med meg en person som gladelig tar på seg research- og bookingansvaret – og det passer meg utmerket å overlevere prosjektlederhatten til en jente som henne. Hotell i Mexico City ble booket for to netter, slik at vi fikk opplevd én full dag i denne gale byen før vi nå har fortsatt mot østkysten og solmekkaet Cancún. Det spøker litt for solfaktoren, da et fint lavtrykk (les: hurricane season) ligger og kiler lenger nord i Mexico-gulfen, men vi er fast bestemte på at opplevelsen blir bra åkke som.

Etter snaut et døgn på farta for Pia, møttes vi på Juarez International MEX’ Terminal 1, salida E2 med en drøy times mellomrom. 3 timer fra Havana kvalifiserer ærlig talt ikke til noe heavy jetlag, men Pia opplevdes likevel som den mest opplagte av oss da vi endelig møttes. Noget nervøse for at vi hadde med en tanke for mye snus og sigarer, var vi lettet da vi begge trykket grønt og kunne gå gjennom tollen uten gjennomgang av bagasjen. Overgangen fra Cuba var for Ole relativt stor, da han igjen fikk følelsen av å være på plass i et vestlig, moderne land. Med Executive taxi til det relativt representable hotellet Le Meridien Mexico City var settingen satt. Det skal sies at alle hotell har godt av et par backpackere på besøk som kan få jekket ned fiffen litt.

All fornuft tilsier at man ikke begir seg ut på alt for lange spaserturer i Mexico City etter mørkets frembrudd, så vi inntok kveldsmaten på hotellets restaurant. Henholdsvis Club Sandwich og Chicken Sandwich gikk ned på høykant, godt fordøyd med en flaske rødvin. I anledning lansering av en ny type mezcal (mexicansk sprit, alá Tequila) var restauranten pyntet til taket av flasker, flotte og prominente personer og utstilte kjoler av typen spesielle. Med vår skandinaviske sjarm fikk vi på vei ut sneket til oss en gaveeske av dette nylanserte produktet; 1 liter Oro de Oaxaca med kraftfulle 38 volumprosent, samt en likør av typen Baileys, dog med kokkosnøtt. Førstnevnte er pt. fortsatt uåpnet…

Opp til hanens gal og slumring i noen timer til, før dag nummer to ble startet med en god kaffekopp og frokost på hotellets Starbucks. Med kart over byens nærmeste severdigheter fra hotellets informasjonsskranke var vi klare for å ta beina fatt og innta denne millionbyens mange inntrykk. For ikke mange dagene siden var det store demonstrasjoner her som innebar både flygende stein og brennende biler. Spenningen var derfor til å ta og føle på da vi rundet hjørnet og møtte på et kilometerlangt demonstrasjonstog i byens hovedgate. Heldigvis var denne demonstrasjonen av det rolige, lovlige og velorganiserte slaget. Med grunnlag i våre eminente spanskkunnskaper ble parolene og ropene tolket til et behov for en «ny utdanningsreform» og toget bestod i hovedsak av skoleelever og studenter i alle aldre.

Politiet hadde likevel forberedt seg på «verst tenkelig scenario» og hadde slått jernring rundt de viktigste byggene i byen. Dog med hjelmen hengende på siden, stod de klare med skjold, battonger og det som kunne se ut som brannslukningsapparater… I sidegatene var det parkert politibuss på politibuss, armerte med stålgitter rundt vinduene og noen av dem med synlige tegn på tidligere kamper. Det ble heldigvis ikke behov for bruk av verken brannslukningsapparat eller batonger denne dagen. Med så mye politi rundt oss til enhver tid følte vi oss veldig trygge, selv om grunnen til at de i utgangspunktet var der absolutt ikke proklamerte trygghet.

Det skal også sies at vi ikke til noen tid følte oss utrygge i byen. Lavsesong og minimalt med turister til tross, vi ble i hovedsak møtt med smil og «¡Hola!» fra de fleste mexicanere. Vi er nok et par med gringos som det ikke lukter bråk av – alternativt er vi så barske at ingen tørr gjøre oss vondt. Med vår allerede nevnte spanskkunnskap fikk vi kommet oss på do, bestilt øl og mat, fått kvitteringer og etterspurt basic informasjon. Aprendemos un poco dia por dia.

Turens første taco-relaterte rett ble inntatt til lunsj, i form av en slags enchillada-lignende sak med masse herlige og smakfulle (les: litt sterke) tilbehør. Dog var skuffelsen stor over at de ikke solgte øl der, da det vel egentlig nok var hovedårsaken til at vi satte oss ned på denne gaterestauranten.

Ved publisering av dette har radarparet ankommet det ikke mindre eminente og luksuriøse boutique-hotellet Casa Turquesa i Cancún, allerede nytt én dag og skal gøtte oss her i 5 dager før vi egentlig bare «ser hva som skjer».

Med strålende sol, varmt vann og god bris har vi kost – nesten alene – på Cancún kyststripe. Vi har blitt kjent med én dag gamle skilpaddevalper, som vi også fikk være med på å slippe ut i havet etter solnedgang.

Frem til 5. oktober skal vi nå cruise gatene, slikke sol, smake på en og annen cerveza, bli lei taco og bli kløppere på spansk. Og heisann, som vi gleder oss!