Alle eventyr har en ende, så har eventyret om sarpegutta som ville oppleve Cuba sammen – før Castro-regimet var over. Bloggens eminente gjesteskribent de siste uker, Kim Talgø, sitter i skrivende stund et sted noen tusen fot oppe i luften og titter ned på Gulfens mektige kveldsbyger fra flight AF3539s sete 56K.

I retning Paris for mellomlanding, sitter han nok og mimrer om alt fra den fuktige varmen som slo ham i det han gikk ut av flyet for drøye to uker siden, til smakfulle mojitos, ris med rosiner, fargerike biler, slitte hus, innpåslitne selgere, lange armer og de vakreste strender. På overraskelsen da den første cowboy kom ridende opp grusen i Viñales, hønene som trasket bekymringsløst rundt oss, hvor mye en sigar egentlig koster og om det mye omtalte Castro-regimet noen gang kan endres.

Kjenner jeg fyren riktig, er han godt fornøyd nå. Ikke videre imponert over komforten i flysetet han sitter i, men over hvor mye glede man kan finne i å utforske verden med en god kompis. Hvor lett ting kan være og hvor fort man lærer å tolke hverandres kroppsspråk, sjargong og utvikler et eget blikk- og kodespråk. For kællær er kællær!

Drønne!

Jeg har valgt å bli igjen på rom 301 på Hotel Terral et par netter til, før jeg farer videre til Mexico City 18. september for nye eventyr der. Ei heller dem alene – med om det senere.

Tusen takk for turen, kompis – det ble en verdig markering av 10 års godt kameratskap og en standard for videre overraskelser og erobringer.

Vi knockæs!

Psst; grunnet publiseringsproblemer har nok Kim ankommet Gardermoen innen du leser dette…