Med nytt mot forlot Ole fædrelandet 30. august til fordel for Mellom- og Sør-Amerika. Ambisjonene var ikke små der han hadde plukket seg ut intet mindre enn 7 land som skulle gjøres unna innen julenissen lander Rodulf og sleden på taket og i tradisjonelt giv prøver å træ den stadig større magen gjennom det trange pipeløpet. Cuba skulle erobres med Kim, så var det Jamaica, Costa Rica, Machu Picchu, og så videre på veien mot endestasjonen Brasil.

Men ting endrer seg.

Da jeg satt ut på første etappe en novemberdag i 2012, var behovet for å reise alene så absolutt og ekstremt til stede. På den tiden trengte jeg å være for meg selv og bevise for meg selv at dette var noe jeg kunne. Utfordringen, det ukjente og det til tider «skremmende». Og det ble en fantastisk tur og en opplevelse – og ikke minst en bekreftelse for meg selv at jeg kunne.

På samme måtte var det så riktig å dra hjem på det tidspunktet jeg gjorde. Jeg var for tiden tilfreds, jeg var fornøyd og hadde ikke lenger behovet for å gjøre unna mest mulig. Misforstå meg rett, å reise har alltid vært – og kommer i kanskje enda større grad til å være – noe av mine beste gjøremål og en livsterapi. Tanken var selvfølgelig å komme hjem til venner og kjente, samle ny inspirasjon, tjene litt kronasjer for så å sette ut i verden igjen på sensommeren/tidlig høst.

Men ting endrer seg.

Etterhvert som sommeren gikk, følte jeg mer og mer på følelsen rundt det å reise avgårde alene igjen. Sommeren 13 har vært av de bedre sommerne jeg har opplevd, følelsesmessig, og tanken på å bare stikke avgårde fra venner, familie, Norge og nye forhold for en lengre periode igjen, virket for meg snodig og litt feil. Jeg hadde ikke lenger det behovet jeg hadde i 2012.

«Vi sees nok snart», sa jeg med et glimt i øyet til mor da Kim og jeg forlot Norge en augustnatt til fordel for Cuba. Det var en god følelse å vite at man starter den nye reisen med en god venn og ikke alene. Det var en god følelse. Det å kjenne at man ikke har det ekstreme behovet for å være alene lenger. Nå var det godt å dele opplevelsene, kjenne på og tolke inntrykkene med noen.

Da det så ble avgjort at Pia også valgte å ta turen, ble jeg varm i hele meg. Kim og Pia ville omtrent møtes i luften over atlanteren og jeg skulle igjen få noen å dele det hele med. Det er ikke vits i å legge skjul på at det var litt andre følelser innblandet i dette også. To personer som elsker å reise, å se nye steder, utfordre seg selv – og det hele med en kjemi seg i mellom som virker helt unik. En solid oppskrift på et vellykket resultat. Og det ble det.

Det var med andre ord ikke noe som holdt meg igjen i det sydlige Amerika i begynnelsen av oktober. Jeg hadde fått 5 nye uker i to spennende land – og var på mange måter mer enn fornøyd med det. For jeg visste at jeg fra nå av ville være alene igjen, og det fristet ikke. Nå vil jeg fortsette å reise med noen, gjerne en bedre halvdel, som vil være med på den evige magien ved å reise.

Nå er det mye spennende som venter i hjemlandet, så får vi se hva som skjer med reising senere. Vi har allerede luktet på nye oppdrag i samme området. Jeg har tross alt en returbillett til México City…

Så takk til alle som har inspirert meg til å glede seg over godt selskap i sommer, og takk til Pia for å gjøre meg klar over dette og gitt meg et herlig syn på fremtiden! Nå starter det.