Fra plass 18 A og C titta guttæne ned på et hav av bomull og litt vinge. Venstre sådan. Den nye høytaleren var til lading og ordboka hadde allerede begynt å få sine buer som resultat av iherdig lesing. Reltivt trøtte i trynet som vi var, ble humoren deretter. Føttene ble luftet.

Frem til Paris gikk det stort sett i Bonjour og Merci til flyets franske besetning, som uhøflig nok svarte på engelsk. Serveringe bestod av en lussen croissant som bare ærtæ tærmæne. Ole utviklet markante blåmerker på venstre overarm etter stadig poking på nøyaktig samme spot fra sin sidemann. «Du, du, du, du! Sover du..?». Han kontret dog godt med å breie seg ut over armlenet med beina i bredt gammalmannsmodus som strekker seg godt over halvannen plass.

Slik startet turen til Cuba. Etter noen kjedelig timer på Charles de Gaulle hvor servering av fast og flytende føde var tilnærmet utilgjengelig innenfor sikkerhetskontrollen, gjenstod bare 10 timer i flyvemaskin før vi kunne sette våre føtter på den revolusjonære grunnen Havana og Cuba. Heldigvis endte vi med å ha midtsetet ledig, så vi i det minste fikk noe mer komfort enn først fryktet.

Sier som Gabrielle; vi bare #sitterher, #sitterher, #sitterher. 

Fra flyplassen tar det ca 20 minutter med taxi til sentrale Havana. Offentlig transport er så godt som ikke-eksisterende, så taxi blir et naturlig transportmiddel. Regn med 25 CUC (1 CUC ≈> 1 USD ≈> 6 NOK pt). Førsteinntrykk av flyplass og fungerende system (kontra det forventede) gav oss en følelse av et sted med god atmosfære. Det var værnt.

Havana – you know how to greet us…

Hjemme slo vi oss til ro med at vi godt kunne starte litt ålreit hotellmessig, så vi klina til med en booking på Hotel Terral (Av. Malecón y Lealtad – 80 CUC/natt) for de første 3 nettene. Et hotell beliggende på Malécon – moloen som strekker seg langs hele denne sjarmerende byen. Stort rom med balkong, fungerende toalett og varmtvann i dusjen. Dog ille kald AirCon. Utsikten var upåklagelig der Mexico-gulfen viste seg for oss i sin vakreste drakt, der den lå badet i en nydelig solnedgang. Første Cristal inntatt med høy benføring. Etter en bedre middag i hotellets restaurant slo vi oss til ro med en tidlig kveld. Lang tur for trøtte guttær.

Den obligatoriske luredagen

Tidlig i seng betydde for vår del også tidlig-ish opp dag 2. Nå skulle det tællæs! Bakgater skulle sjarmere oss og cubanske luringær skulle få dra sine triks på oss. Det klarte de. Det tok ikke mange minuttene før noen «som hadde sett oss på Hotel Terral» skulle vise oss hvilke utesteder som var verdt å besøke. Dette virket som et jovialt par som mente alt godt. Kostet oss lite å spandere et par mojitos på dem – i bytte mot tips og forklaringer av kart og områder. Det viser seg (vi er fortsatt usikre på om dette er reelt) at det én dag i måneden, åpnes for såkalte cooperativas hvor fabrikkarbeidere (sigarer og rum) kan selge sine varer til ca halv pris av normal fabrikkpris. Vi vet fortsatt ikke hva vi burde ha betalt, men vi sitter nå her med 50 sigarer – og vi som ikke røkær engang..! Opplevelsen var uansett trivlig og annerledes.

Det skal nevnes at vi har vært innom baren der Quantalamera ble skrevet og drukket Segundas egenkomponerte drink. Før vi tok farvell med våre nye venner, var vi så hyggelig å kjøpe melkepulver til en verdi av mye CUC.

Quantalamera er forresten det nærmeste man kommer en nasjonalsang her, med unntak av når det syngæs og trallæs om Che Guevara – den karen er relativt populær i disse trakter. #elcommandante

Spretne salsarumper og dårlig mat

Tælling gjør voksne, staute kællær sultne. Og tørste. Cuba er kjent for Mojito og Cuba Libre på tørstefronten, hva som gjelder på mat er vi fortsatt usikre på. Men vi har forstått at ris med rosiner er en normal del av måltidet. Vi tok turen innom Cafe Taberna – som per Lonely Planet er et relativt kjent sted (skip the food) – for å fylle på både og. Men, live-musiken og ikke minst de som fremførte den var absolutt innafor på skalaen. Salsa er tydligvis god trening for sittemuskelen. I tillegg må cubanerne ha et eget gen for utvikling av sprett.

Et par mojitos gav oss styrken vi trengte til å vandre videre – rett i fanget på Dave Williams og hans hest og kjærre. Gidder ikke engang gå inn på hvor mye irritasjon og CUC han kostet oss. Kim advarte dog undertegnede som igjen gikk rett i fella. Når skal man lære…

Siesta er spansk og betyr pause/hvile. Vi trengte hvile. Vi hvilte og i våkneørska hørte vi en lyd vi gjerne kunne vært foruten, men som kommer til å sitte en liten stund i hodene våre; lyden av hard bremsing, av hardt mot bløtt, av kaos. På gaten rett utenfor balkongen lå resultatet livløst igjen. Det hjalp ikke mer å se den skyldige løpe tilbake og hente beviset for så å kaste det inn i baksetet og kjøre av gårde da politiet kom til stedet. Det ble en rolig kveld på rommet. Vi spiste biff, da.

Mer tælling, Che Guevara og voivoi

«I dag går vi til venstre» Noen kilometer oppi gata fant vi Plaza de la Revolución, hvor Che og Fidel prydet hvert sitt enorme bygning, skuende ut på en svær og tom plass. Ingen mennesker, ingenting, ikke en gang et mojitoutsalg – bare særpingær med godt mot på tælletur. Una photographia, por favor, eller 55 om du vil. Taxi neste og Plaza Vieja – godsvette karer og tørste ganer fikk både mojito og øl på tårn å komme seg på. Regnet kom også, så vi ble pokka nødt til å bli der en stund. Resultatet ble overraskende nok voivoi og særdeles god stemning. Toalettvaktene likte oss i hvertfall godt etterhvert da det skulle tipses for hvert besøk – det blir noen turer på tre øltårn og seks mojitos (halvlitrær…).

Kubansk familieliv, mañana mañana og latterlige strandforhold

Det er ille mye man har lyst til å se og gjøre på en tur som detta, så tiden var inne for å flytte på seg. Etter å ha ombestemt oss en 3-4 ganger, ble vi – med god hjelp fra resepsjonisten – enige med oss selv om å legge neste etappe til sol- og badeparadiset Varadero (bare å google!). Via Azul (busselskapet) skulle frakte oss disse omkring 15 milene på ca 2,5 time for $15 per person, men ettersom vi var så tidlig ute med å sjekke avgangstider, ble det taxi. Vi slapp å vente 5 timer, vi satt godt i AirCon-bil med fryktelig mye og høy, spansk fløtepusmusikk og kom frem på halvannen time – god driv. Prisen ble 80 kukær. Innafor. «Just tell me if you want to stop for beer, coffee, water, chicas, fuck a cow… Anything!» Jovial taxisjåfør.

Fra hotell gikk nå overnattingsmetoden over til Casa Particulare (homestay – eller bo hjemme hos noen, om man vil). For 30 CUC døgnet har vi blitt en del av familien til Isora og huset Isorazul, plassert i Calle 27, mellom 1. og 2. avenue. En trivelig dame som nok ønsker at vi kan litt mer spansk neste gang vi kommer, men ordner opp i frokost, klesvask, kortstokk når været tilsier det og tips til både det ene og det andre i nærområdet. Plassert ca 47 meter fra stranden, har vi det som plummen i egget her vi sitter med en Cristal og hører på Röyksopp akompagnert av torden og regn vi sjeldent hører hjemme i moderlandet.

Selv om det i skrivende tidspunkt plasker godt ned (og har gjort det i et par timer allerede), har vi rukket å bli gode og varme på stranden og latt oss imponere kvalme av det blågrønne havet som er klarere enn noe som er helt klart…! Første reaksjon var noe sånt som «fytti hælvette – du køddær..?!» Det er altså så klart at Imsdal er grums i forhold! 17 lange kilometer med dette paradiset, hvor sjøtemperaturen holder perfekte forhold for gjær. Og kun et menneske her og der, god plass, for å si det sånn. Folk er lykkelige og det svinges i lange armer og solide sittemuskler de fleste steder. Cuban way-of-life er ikke veldig tilstedeværende her, men du verden – ja du verden sier vel sitt…

Vi har forresten rukket å tælle litt. Og nevnte vi at det rægnær?

Blå himmel, glassklart vann og dårlige mager

I løpet av natten hadde det igjen blitt knusktørt og ille værnt, så to strandklare kæller forberedte seg for nok en dag på playa`n – dag 3 i Varadero altså. I løpet av frokosten servert av hyggelige, og meget pratsomme Isora ble det klart at vi måtte lære spansk. Det endte med privatundervisning og lekser vi skulle øve på mens kroppene våre slikket seg i solen. Ble ikke så mye av det gitt – men noe har festet seg. Spansk er vanskelig i værmen!

En gjennomgående lat dag med mye sol og plasking. Lunsjen ble inntatt i halv tre- draget,  en sværing av en pizza og litt leskende drikke. Maten er fortsatt særdeles lite spennende her – null særpreg og ganske slappe greier, men magen jobber likevel med høy frekvens…

Mexico-gulfen har et tydelig hissig temperament og voldsomme krefter som den til stadighet evner å få utløp for. Som alle andre dager kommer lyn, torden og regn også snikende og avbryter paradisidyllen med kraftige brak og majestetiske lynnedslag. Klokken 16 var så lenge solen fikk gjøre sitt idag.

Kommunikasjon i de fleste digitale varianter er så godt som fraværende her, så det vil nok ta litt tid mellom hver oppdatering. Men, VI KOSÆR VÅRS! I morgen gaar ferden til Vinales-fjellene.

¡Hasta Luego!