Igjen er det en stund siden forrige oppdatering, og mye har skjedd siden den tid. Fra julefeiring på Koh Tao med 11 andre personer (tyskere, sveitsere, briter, thai og én nordmann) har ferden gått videre med ferge til Koh Samui – for øvrig en øy jeg kunne tenke meg å utforske mer senere – og fly derifra via Bangkok til Chiang Mai i nord-Thailand. Etter det har jeg forflyttet meg til Laos og den koselige, verdensarvbyen Luang Prabong.

Nord-Thailand

Etter å ha feiret en spesiell jul sammen med Martina og hennes venner ++, var vi skjønt enige om at vi trengte en forandring fra skandinavisk fest til noe som var mer autentisk Thailand. Vi hadde begge et ønske om å oppleve nord-Thailand og booket dermed et fly til Chiang Mai. Koh Smaui har forøvrig den mest idylliske flysplassen jeg noensinne har vært på, da alt var under åpen himmel som en fantastisk gågåte, bortsett fra innsjekkingen som var under et bambusstråtak uten nevneverdige vegger. Jeg har gjennom mor og far hørt litt om Chiang Mai, men det er ikke mulig å få et korrekt innblikk i et sted før man selv opplever det. Chiang Mai var en by jeg er ganske sikker på at jeg likte, med sin gamleby i midten omringet av «mye» utenfor gamlebyen. Det skal sies at jeg ikke utforsket så mye mer enn det som var innenfor ruinene av den tidligere muren og den tilhørende vollgraven av vann (som har blitt et fantastisk parkannlegg), men det jeg opplevde var spennende smågater og mange, vakre Wat’s (templer). Vi fant også en fantastisk Jazz café vi benyttet oss av et par kvelder, hvor vi blant annet møtte Yako – en grek-amerikaner jeg gjerne treffer igjen. Nok engang traff jeg på Becky fra de første ukene i India og vi fikk en kveld sammen, hele gjengen.

Vi hadde totalt tre overnattinger på det hyggelige Eagle House (250 bath/natt, fordelt på to), drevet av en irre og hennes Thai-ektemann. De driver et meget øko-vennlig sted, hvor gjenbruk og sparing er viktige egenskaper, samtidig som de tilbyr mange utflukter som ikke rokker ved de lokales tradisjoner eller normale levemåte. Det ble dessverre aldri tid til noen 3- og 4-dagers trekking med denne gjengen, men vi hadde et fint og rolig sted, med kort vei til gamlebyen. Vi benyttet oss dog av én av turene til kunne tilby; en dagstur til det Gyldne Triangel. Den turen kan du lese mer om her.

Fra Chiang Mai gikk turen videre mot Laos. En minivan full av mennesker og bagasje stumpet seg avgårde mot grensen mellom Thailand og Laos. Det viste seg (naturlig nok) at denne turen tok oss gjennom eksakt de samme stedene som vi hadde reist to dager i forveien på vei til det Gyldne Triangel, så vi fikk et nytt gjensyn med blant annet The White Temple. Vel fremme i den idyliske grensebyen Chiang Khong var det overnatting på et gjestehus. Et spennende sted som tilbød overnatting i tilnærmet bungalower i rekkehusformasjon, hvor myggnetting var et must. Dette var kvelden 30. desember, hvor jeg dessverre fikk melding om at vår vakre, kjære og elskede Kajsa tok farvell med denne verden med sykdom. Jeg savner deg allerede ekstremt mye, Kajsa – og vil for alltid ha med meg minnene om deg. Du var en av mine beste venner og vet antakelig mer om mine innerste tanker enn noen andre gjør. Takk for at du alltid var der.

Elvetur

Morgenen etter, på nyttårsaften, krysset vi Mekong-elven og kom inn i Laos’ territorie. Visum ble på forhånd ordnet av stedet vi bodde, og etter to-tre stempler, var vi gyldig registrert som turister i Laos for én måned. Etter at turguiden vår fortalte oss om hvor ekstreme Laos’ minibanker var på gebyr (6 %, som han sa), var vi overbevist om at hans 1 % kommisjon for å veksle Thailandske Bath til Laos Kip var veien å gå. Når Kip-ene kom, viste det seg at 4.000 bath hadde blitt til Kip tilsvarende 3.100 bath (900 bath ≈ 165 NOK). Kommisjonen var lav, men han sa selvsagt aldri noe om hvilken kurs han kjørte på vekslingen. I og med at han sendte sin løpegutt for å levere vekslepengene, var det aldri rom for diskusjon. Vel, man lærer underveis. Kl 12.00 forlot slow boaten vår sin havn og en 7 timer lang reise langs Mekong var i gang.

Nyttårsfeiring i Pak Beng

Reisen var en opplevelse, med mange flotte syn å se, mange flotte mennesker å bli kjent med og mange timer som skulle gjøres unna. Mat ble fortært, BeerLao ble drukket og musikk ble spilt. Laos-godis (kokkosnøtt-gelé) ble nydt. Etter 7 timer kom vi frem til den lille landsbyen Pak Beng, som i hovedsak er en liten by bygd opp for å gi turister et sted å sove og skippere et sted å hvile, da den ligger midt mellom avgangs- og ankomststed. I og med at det var nyttårsaften, måtte vi selvsagt feire dette – og det klarte vi til gangs. Vår balkong (6 stk fordelt på 3 rom, med felles balkong) ble stedet. Rett og slett Pak Bengs beste nattklubb gjennom tidene. Det ble såpass med liv at borgermesteren bestemte seg for å ta plass på andre siden av gaten for å følge med på om det ble noe problem. Kl 01.00 ble det avsluttet av stedets eier, mens noen av oss fortsatte nachspielet i Sør-Korea (i alle fall på et annet sted, sammen med 4 Sør-Koreanere).

Vakre Luang Prabang

1. Januar, kl. 09.00 fortsatte båtturen ned Mekong til Luang Prabang. Det skal sies at det var vesentlig stillere på turen denne dagen, av helt naturlige årsaker. Noen benyttet muligheten til å kjøpe grillet, flat fisk og rotte ettersom båten stoppet på ulike små plasser. Kl. 17.30 var vi fremme på vår destinasjon og turen gikk til det allerede bookede gjestehuset Khammany Inn. Vi ble i løpet av turen 6 stk som fant hverandres selskap veldig godt og vi reiste alle til samme sted. Herberget var dog for dyrt for enkelte, så jeg endte opp med å ha mitt eget dobbeltrom med A/C, TV og privat bad/toalett for natten, da de andre forsvant inn til byen. $20 gjorde meg ingenting.

Dagen etter tok også jeg turen til det samme stedet som de andre allerede hadde booket seg inn for en gjenforening. Ettersom de allerede var ute, fikk jeg litt sårt etterlengtet Ole-tide, som jeg benyttet svært så godt og effektivt. Jeg tok med meg kameraet, musikk på ørene og vandret gatelangs i 4-5 timer. Luang Prabang har beholdt sitt gamle, originale uttrykk og har blitt belønnet for det. Vakre, små hus og trange smågater blandet med majestetiske templer og store grøntarealer. Jeg krysset elven over en liten bambusbro og fortsatte inn i små landsbyer. Til slutt fant jeg et magisk sted langs elven hvor jeg satt meg ned for en pust i bakken og en kald, forfriskende BeerLao.

Idag, torsdag 3. Januar, tok jeg og Jack (en kamerat av Izaak fra buss- og båtturen) som allerede var på plass i Luang Prabang, oss en sykkeltur for å besøke en av de vakre fossefallene som finnes utenfor byen. 32 km burde ikke være noe problem, ettersom en av de lokale fortalte oss at turen var i «flatt landskap». Tull og tøys. På en bysykkel med ett gir, et slakt kjede og små hjul var dette absolutt ingen «walk in the park». Etter 2 timer var vi dog fremme, gjennombløte av svette – og for et syn som møtte oss; et hundremeter høyt fossefall med innbydende blågrønne laguner for bading var rett så fantastisk. Vi bestemte oss for å klatre opp fjellskråningen for å overvære det hele også fra oven, før vi tok en god dukkert i det «friske» vannet. Det var ingen tvil om at det ble Tuk-tuk hjem igjen.

Veien videre

I morgen drar fem av oss nordover i landet for å oppdage nye, ukjente steder på en 3-dagers reise. En egen minivan med alt av overnatting og sightseeing inkludert, før vi ender opp i byen Viang Vien syd for Luang Prabang. Så langt må jeg si at jeg nyter Laos.