Reisen til det Gyldne Triangel

Skrevet 28. desember 2012 av Ole Martin.

Denne bussen fraktet oss «trygt» fra sted til sted.

Tidlig opp og avgårde, tok minivanen oss fra Eagle House via et par tre andre hosteller i Chiang Mai, ut på riksveien mot Det gyldne Triangel og ingenmannsland. Stedet der landegrensene for Burma, Laos og Thailand møtes – og hvor man i midten finner en liten øy utenfor noens eie, hvor den eneste regelen er at det ikke finnes noen regler.

Varme kilder i Chiang Rai

Hele reisen varte i godt over 14 timer, tur/retur og var en god økt i løpet av en dag. Første stopp på vei nordover var ved én av de mange varme kildene som finnes i området nord i Thailand. En stor fontene av varmt, svovelosende vann fosset opp fra bakken. Tilknyttet denne kilden var det baseng i ulike størrelser, hvor du fra det ene kunne kjøpe egg fra ulike dyrearter for så å nyte et svovelbadet, nykokt egg. I neste baseng kunne man nyte et bedre fotbad til en behagelig temperatur. Jeg stod over begge tilbudene og benyttet meg heller av muligheten for en kopp nykvernet og fersk arabica-kaffe.

Det hvite tempel.

En hazardiøs times tid senere (svingete veier, buss uten sikkerhetsbelter og opp mot 150 km/t), ankom vi The White Tempe – eller «Wat Rong Khun» på lokalspråket. Jeg har sjeldent sett noe så hvitt. Badende i sollys mot en knallblå himmel, nøys jeg sikkert 17 ganger bare av å se på det. Nå øynene mer eller mindre hadde fått aklimatisert seg i forhold til det sterke lyset, var det noen fantastiske detlajer å ta inn over seg. Tempelet er designet, tegnet og utsmykket av den kjente Thailandske kunstneren Chalermchai Kositpipat og har til nå kostet over 700 millioner bath å bygge, det er enda ikke ferdig. Det er et stort område som er utsmykket med hager, skulpturer, gullbygg, hender og hodeskaller – i tillegg til hovedseverdigheten selv, det hvite tempelet. Innvendig var det noen fantastiske malerier, som tok for seg alt fra flyene på vei inn i World Trade Center, Elvis Presley i kjent rockepositur, Supermann på jakt etter noen å redde til drager og mer kjente budhistiske ikoner.

Guiden for dagen var en sjarmerende skrue. Hver gang han snudde seg fra forsetet for å fortelle oss noe på typisk thai-engelsk, lot han øyeballene gli opp og bak, halvdekket av øyelokk i en halvlukket, dirrende stilling med haken høyt hevet. Hadde to spøker han selv var godt fornøyd med, som vi fikk gleden av å høre både to og tre ganger;

«You know how boys and girls say ‘hello’ in different ways in Thailand? Boys say ‘Sa wat de krap’, girls say ‘Sa wat de ka’. Yes? Ok. You know Thailand Ladyboys? They say ‘Sa wat de haaaaaa’….», sistnevnte mens hans med hånden virkelig gav den mest feminine håndleddsbøyhilsenen jeg har’ sett.

«You know in USA they have Las Vegas? Yes?
Okay. Over there, they call it Laos Vegas..» mens han pekte fornøyd mot et relativt nybygd casino på den andre siden av den mektige elven Mekong.

En såkalt «Slow boat» på mektige Mekong. Land i bakgrunnen er Laos.

En båt tok oss med et lite stykke oppover Mekong , slik at vi en periode hadde Burma på vår venstre side, Laos på vår høyre side, Thailand bak oss og i tillegg kunne vi se fjelltopper fra Kina foran oss. I dette området ligger også Nomansland – Ingenmannsland. Her kan man lovlig røyke sin opium uten at noen kan ta deg for det og her kan Thailenderne drive og spille på sitt Casino, som er bannlyst bare en elvebredde unna. En rask sving og vi nærmet oss Laos. For den hyggelige sum av 30 bath (man slapp jo å ordne med pass og visum) kunne man få lov til å entre et lite marked i Laos, som i hovedsak solgte røyk, vesker, souvenirer og whisky med dyr. Det sies å være en lang tradisjon for dyrewhisky i Laos og det har nok en eller annen betydning (alt fra godt hell, til fruktbarhet, osv). Jeg klinet til med en whisky av typen «Slange», en årgang som holdt sine 45 %, smakte mer som hjemmebrent enn whisky og hadde nok grums til å stoppe på to meters sikt i et baseng. Godt fornøyd har jeg enda ikke observert noen bivirkninger.

En lunsjbuffet med det beste av alle landene vi var i nærheten av senere, satte vi snuten enda nærmere Burma og byen Mae Sai. Fra et tempel på toppen av byen fikk man en fantastisk utsikt over store deler av grenseområdene vi hadde hørt om hele dagen. Grunnet litt problematisk tolking av vår Thai-guide er det en del detaljer her som mangler.

Ett av høydepunktene for denne turen skulle være å besøke en Long Neck-stammes landsby. Mange stammer lever fortsatt sitt enkle liv i høyfjellet i dette området, med ulike skikker og tradisjoner. Long Neck er av typen som stadig dytter på et ekstra lag med sølvsmykker rundt halsen, slik at den til slutt blir laaaaang. Det var opprinnelig for å sikre seg mot tigerbitt i strupen, så ble det en måte å pynte seg på før det til slutt var et symbol på status og gryn. Vi følte det hele var så oppsatt og at de stakkars landsbyboerne ble benyttet som levende museumsgjenstander at vi takket nei til å betale 300 bath for å få lov til å «se på dem». Litt skuffet over dette, men vi håper vi kanskje skal kunne oppleve noen stammer i litt mer naturlig habitat på egenhånd i området nord i Laos.

Jeg fikk forøvrig en ny, god venn på denne turen også; en vakker liten pike som satt ved min side, tolmodig som få med tanke på denne lange turen, duppet til tider litt av og sovnet så søtt på armen min.

En lang, men fin dag ble avsluttet med den samme hazardiøse kjøringen i 4 timer hjem igjen, men denne gangen på mye, mye mørkere veier.