Fra Luang Prabang har turen gått videre via Phonosovan – for å se ett stykke Laos-historie, med de historiske «Plain of Jars» samt alle krigsherjinger landet var gjennom i Amerikanernes krig med Vietnam – til det mer kjente Vang Vieng ikke alt for langt unna hovedstaden Vientiane.

Teagan (UK), Romy og Rike (Tyskland), Martina (Sveits) og jeg booket oss en privat tour med en minivan, egen sjåfør og engelsktalende guide. Turen gikk opp og ned fjelltopper (høyeste målt var 1450 m.o.h) på svingete, trange og tidvis hullete veier. Med avreise kl. 09.00 fra Luang Prabang, ankom partybussen (vi hadde selvsagt en bil med mulighet for å koble til egen musikk) den lille byen Phonosovan – en by som omtales som en tåkete og trist gjennomfartsby i Lonely Planets guide. Det viste seg å være korrekt. En liten hvil før vi bestemte oss for å ta en matbit. Lite visste vi at det å oppdrive et spisested etter solnedgang ikke var så lett. Første forsøk på et lokalt spisested viste seg å bli en kort visitt, da de ikke hadde menyer og ikke kunne snakke engelsk. Selv ikke «noodle soup» ble forstått. Veien gikk så videre bortover den ene gaten, til vi fant Bamboozle, en meget vestlig restaurant med vestlige gjester og vestlig mat. Det tryggeste er ofte det beste.

Dag 2 skull by på litt mer innhold og underholdning. Igjen en tidlig avgang, hvor Lee – en engelsktalende guide – tok oss med via en landsby til «Plain of jars«. Dette er, hva skal man kalle det, store krukker laget av ulikt materiell som stein, keramikk og annet, flere tusen år gamle – og ingen vet hva de egentlig var (gravplasser, oppbevaring av mat, whiskytønner – forslagene er mange) og hvordan i all verden de har havnet på de utallige toppene de faktisk har. De har funnet ut at en del av steinen de har benyttet hører til i en landsby flere kilometer unna. Imponerende var det i alle fall.

Etter et par steder med Jars, stoppet vi ved et stort jorde hvor de arrangerte en stor bull fight turnering for de lokale. Store, kraftige okser gjev løs på hverandre så publikum løp unna i frykt for sine liv. Stor ståhei og stas. Videre gikk turen til enda et Jars-sted, den største samlingen de har funnet i landet; både hva gjelder størrelse på konstruksjonene og mengden.

Som nevnt har krigen mellom USA og Vietnam satt sitt spor også på Laos. Fra 1964 til 1973 ble massive deler av landet bombet og minelagt av amerikanerne, da det var en viktig gjennomfartsåre for trafikken mellom nord- og sør-Vietnam. Den dag i dag dør fortsatt mange uskyldige hvert år på grunn av udetonert eksplosiva som fortsatt finnes under jordoverflaten. Spesielt går det utover bønder og fiskere, da elvebreddene ofte ble minelagt ettersom det var en fin måte å komme seg fra A til B. Her er selvsagt også jorden best for bønder. I tillegg ble det for bønder som ikke kunne benyttes seg fullt ut av jorden sin, en alternativ innteks (og livsfarlig sport) å samle skrapmetall fra gamle (og ofte udetonerte bomber) og selge dette til skraphandlerne. Alle steder vi var på hadde derfor et markert område som viste hvor det var trygt å gå.

Verdens nest vakreste Vang

Den tredje dagen fortsatt ferden mot Vang Vieng. Også denne turen var relativt humpete, svingete og alternativ. Men slike tropiske og fruktige fjell er også en fryd for øyet; majestetisk og dramatisk landskap i 5-6 timer er ganske ålreit. Det samme gjelder for Vang Vieng. Byen er dessverre den siste tiden kjent for alle dødsfallene for hazardiøse turister som hiver seg på Tubing-bølgen nedover elven – i alt for stor grad fulle og høye på både alkohol og sterkere saker. Regjeringen har derfor tatt grep mot denne negative markedsføringen og mange av de verste stedene her har blitt stengt.

Byen er sågar vakkert omkranset av spektakulære fjelltopper og en vakker, klar og frisk elv. Vi benyttet et par dager her til å bli kjent med stedet og slappe av i solsteken langs elvebredden. I dag (tirsdag 8. januar) har vi derimot leid oss 3 motorsykler og rægget avgårde på stier, grusveier og hovedveien ut av byen, mot fjellene for å kose oss med bading i Blue Lagoon – et naturlig svømmebaseng med klart, blågrønt vann. Det bør også nevnes at Teagan, Rike og jeg JOGGET inn til byen (4,6 km) for å leie disse syklene. I 25 varme og solstek er det en prøvelse, især med tanke på hvor lenge siden man sist gjorde noe lignende. Godt å få le’æ sæ litt! Igjen.

Just nu nyter vi kvelden på terassen her på vår organiske morbær-gård, med et par kalde og gjør oss klar for å ture videre i morgen. Da går ferden til Vientiane, i hovedsak med kajak ned elven, mens bagasjen blir fraktet med minibuss. Ryktene sier ca 4 timer i kajak, samt et par i minibuss. Vi gleder oss!

Dessverre er nettilkoblingen litt for treig til å dele bilder her nå.