Det sies at Patong har tatt mål av seg til å bli det nye Pattaya. Jeg har aldri vært i Pattaya – og har derfor intet grunnlag for sammenligning, annet enn det man har hørt – men jeg har trua på at Phukets partyby, om den ikke har tatt over, i alle fall puster syndens by ganske varmt i nakken nå (se her for referanser).

Misforstå meg rett, er man en gjeng ute etter fest, moro og den rake motsetning av hva Oslos beste vestkant kan tilby på nattklubbfronten, kommer du til å ha det fett her! Dog er det ikke like lett å komme alene og menge seg på en allerede eksisterende klan. Det ble derfor med de to planlagte overnattingene for meg på Phuket, før jeg reiste videre mot vakre og frodige Koh Phi-Phi.

Jeg ble plukket opp fra hotell Patong Voyage og fraktet over øya til havnen hvor båtene lå på rad og rekke for å frakte eventyrlystne turister til alle de vakre øyene på Thailands sørvestlige kyst. Snaue to timer senere dukket en vakker øy opp, dramatisk og innbydende på samme tid. Hvite strender, grønne go frodige topper, bratte klipper som stuper ned i blågrønt hav. Koh Phi-Phi har etter sigende noe for alle. Flotte, store alt-i-ett-resorter på nordøstkysten, party og eventyr i «byen», solsenger og ro på Long Beach og bortgjemte paradisstrender om du tar beina fatt (eller hopper på en taxi-båt). Jeg fant meg et sted litt opp i åsen – Bamboo Mountain View Resort; en egen bungalow med A/C, TV, varmtvann og med tilknyttet basseng og restaurant.

Jeg nevnte tidligere at det i blant kan være vanskelig å komme inn på grupper som en enslig reisende. Det blir om mulig enda vanskeligere på steder som dette, sånn sett er gjestehus og sovesaler bedre; da blir man tvunget til å sosialisere seg. På et sted som dette, møter man i hovedsak par på romantisk ferie, eller en brølergjeng fra Brasil som er veldig «seg» – med mindre man er en jente man potensielt kan bli «bedre kjent med». Men, det er iblant også godt å benytte litt tid alene. Er man ute på en lengre reise, har man ikke det samme behovet for fest hver dag, som de som er ute på 1-2 ukers ferie. I tillegg begynner man å innse at man blir eldre også.

Jeg har benyttet beina flittig under dette oppholdet. Én annen fordel med øya, er at det ikke er motoriserte kjøretøy her (med unntak av et par motorsykler og biler som frakter bagasje på tvers av øya til resortene). Man sykler eller går. Høyeste punkt på øya ligger et par hundre meter over havet og er et naturlig utsiktspunkt og turdestinasjon. Herfra får man en vakker utsikt over havneområdet hvor man virkelig får sett det klare, vakre havet i nyanser av blått og grønt i kontrast til den nesten hvite stranden. To turer til utsiktpunktet, en utforskningstur og med 2,5 km vandring over øya til Long Beach, har det blitt nærmere en mils trasking på daglig basis. Øya er ikke stor, så med denne høydeforskjellen, blir det relativt bratte bakker. Et sett stive legger i dag.

Luftfuktighet er en vesentlig faktor her. Jeg svetter jo så fort jeg ser en trapp, så det har vært en fuktig opplevelse – og jeg har slukt mye vann. Så lenge nabomannen ikke er hakket bedre, gjør det forsåvidt ingenting. Jeg har virkelig kost meg med å vandre, utforske og oppleve med musikk på ørene. Dessverre må jeg bli enda litt bedre til å benytte kameraet når jeg drar det med meg.

Søndag 10. februar – på en av mine utforskningsturer – fant jeg en vakker strand, hvor det befant seg hele 2 andre mennesker. Omringet av palmer og fjell, dukket dette paradiset opp. Stranden var så perfekt man kan drømme om, havet likeså. Litt overrasket over alle skiltene hvor det sto «No Israeli. Spang You!» og «We don’t serve Israeli!» lot jeg meg likevel fascinere nok til å ta en liten pause her. Rett bak meg kom franskmannen Benji som var ute på samme eventyr. Vi slo av en prat og ble skjønt enige om at vi – som to alenereisende – burde slå oss sammen for en durabli aften. Det var tross alt Bens siste kveld, før Bangkok og arbeidslivet i Frankrike startet igjen.

Det ble en fartsfylt kveld. Etter en bedre middag på Anne’s Restaurant (Fried chicken with cashew nuts, Fried morning glory og Red Curry Thai Style), vandret vi rundt i gatene. Vi ble raskt stoppet av et par søte jenter som dro oss inn på en bar. De jobbet selvsagt der som innkastere. I åpningen ut mot gata stod et BeerPong-bord og bare ventet på oss. Vi teamet opp og tok utfordringen mot et par australiske gutter som tydelig har spilt dette før. Det betydde for øvrig ingenting, vi slo dem lekende lett og fortsatte seiersrekken mot guttenes bedre halvdeler. Litt høye på oss selv og underholdningsfaktoren, begynte tilskuerskaren å vokse jevnt og trutt inntill vi i 3. kamp ble slått på målstreken av et par kjekkaser i sine oransje SAME SAME-singletter. Kvelden fortsatt med en runde biljard og fest på stranden. Våknet til #denfølelsen.

I morgen går ferden videre til Krabi og området rundt der. Jeg vil konkludere med at Koh Phi-Phi er en vakker øy som tilbyr alt fra slaraffenliv på stranda til opplevelsesturer og de hardeste festene. Alkoholen og bøttene flyter godt i de sene nattestimer for dem som ønsker det. Så er det bare å kræsje på nærmeste strand for å pleie hangoveren dagen derpå. Det tilbys også dagsturer med båter til naboøyene på hvert eneste hjørne, samt dykke- og snorklekurs og -turer. Ønsker man å komme seg unna det daglige livet for et par uker, er Phi-Phi et godt valg. Men vær oppmerksom på at det er veldig mange andre som tenker det samme. Turismen har fått godt fotfeste her.