Nok en gang hadde tiden kommet for å ta farvell med gode venner og starte nye eventyr med andre bekjentskaper. Min nye, gode venn Teagan satte snuten mot spennende Myanmar (Burma), mens Martina og jeg skiltes på flyplassen i Sri Lanka. En 3,5 timers flytur fra Bangkok til Colombo ble unnagjort med et fly som kom fra Kina – med kinesere som generelt hadde skravletøyet i orden, lopper i blod og mark i ræva. Greit nok det, men kl. 21.00 er det lov å ta det litt piano. Flyet var også av litt eldre dato, skranglete og shaky, hvorpå en tøffing selvsagt måtte ta seg friheten til å røyke på toalettet. Smarting.
For første gang på lenge kunne man igjen snakke sitt eget morsmål – og enda en gang må jeg si at jeg har blitt forelsket i et land. 4 land i løpet av de to første månedene – 4 land som har satt sitt spor i meg, alle på ulik måte. Sri Lanka med sitt vakre ytre og varme indre. Selv om Erik Solheim fortsatt ikke er et populært navn å nevne her, er vi hjertlig velkomne som nordmenn.
Sri Lanka er mye det samme som India, men samtidig veldig, veldig ulikt. Sett bort i fra hovedstaden Colombo, som minnet mye om det samme som Indiske storbyer, virket alt roligere, renere, mer strukturert og vennligere enn på den andre siden av pytten. Det skal dog sies at det fortsatt er mye frustrasjon og sårhet hos våre nye, varme Sri Lankanske (?) venner; presidenten er en korupt jævel og tar det han føler for. Han sitter nå på i sin 2. – og i utgangspunktet – siste 6-årsperiode som president, men valgte etter forrige valg å endre lovverket som sa at en president kan kunne velges for to perioder. Han valgte å stryke dette, og endret det til en president kan sitte til han dør. Så lenge han blir valgt.
Og det blir han, for som vår kelner sa; en Sri Lankaner er glad i toffee. Når presidenten tilbyr en toffee i bytte mot en stemme, blir det slik. De visste også sitt om Norge, med blant annet; «Oh, Norway! Beautifull country. Nice country. No war, no poverty…» med en røst som ble sårere og sårere ettersom komplimentene kom og ønsket om det samme viste seg.
18. – 19. januar: Colombo
I og med at jeg skulle møte 4 nordmenn på 10-dagersferie, var jeg ganske bevisst på at dette ikke ville bli noen backpacker-budsjett-reise, men undte meg samtidig å legge det litt til siden. Flyet ankom Colombo kl. 22.00 og snaue 2 timer senere var jeg på plass på Taj Samudra, hvor gutta allerede hadde inntatt horisontalen. En gave fra Norge var også med; en Sarpsborg 08-drakt, Freia Walters Mandler, Gullsalami, Makrell i tomat og Leverpostei. Takk, mamma og pappa! :D
19. – 20. januar: Kandy
Turen til Kandy tok omtrent 3 timer ombord på et dieseltog som holdt en maksfart på ca 50 km/t. Med vikeplikt for eventuelle InterCity-tog, ble det også et par lange stopp på noen stasjoner, som igjen ble benyttet til salg av snacks, småretter og drikke. Utsikten var fenomenal og etter å ha sittet ved vinduet, kunne jeg stolt konstatere et trailer-skille på høyrearmen etter disse timene. Vi dro gjennom vakkert landskap, opp over fjellene og inn til vakre Kandy – en liten by på ca 1.000 meters høyde.
20. – 21. januar: Nuwara Eliya
Turen over fjellet fra Kandy til Nuwara Eliya ble sagt å være en vakker tur – og det ble anbefalt å gjennomføre den med privat transport, slik at vi man kan stoppe der man ønsket. Med 5 personer på laget, kostet ikke dette oss mer enn 75,- per hode for en 4 timers naturopplevelse. En fantastisk sjåfør informerte oss hele veien om hva vi så og tømte seg selv for den informasjonen han besatt. Telefonens GPS-system viste oss rett i underkant av 2.000 m.o.h på antatt høyeste punkt. Som nordmann (og særping) er det ikke alltid like lett å la seg begeistre over fossefall, men det var i aller høyeste grad vakkert, altså – misforstå meg rett. Sri Lanka er et fantstisk frodig land, fra dypeste grunn til høyeste topp – alt er kledd i grønt.
21. – 22. januar: Ella
En ny reiseettappe på vår vei mot kysten. Igjen benyttet vi tog som vårt transportmiddel – og igjen vi fikk beskjed om at det ikke fantes noen 1. klasse og at 2. klasse samt ny kriging for plassene var det vi måtte belage oss på. Etter å ha kjøpt billetter, fordelt arbeidsoppgaver for bæring og kriging, fikk vi igjen bekreftet at det finnes 1. klasse på disse togsettene, med plassreservasjoner og utsiktsvogn. Men, det er jo litt av sjarmen også. Etter å ha dratt på oss tinitus av en litt i overkant skravlekåt hollandsk dame og ventet i drøye 40 minutter over tiden, kunne vi høre lyden av dieselmaskinkraft og hes pærting nærme seg perongen. Denne gangen gikk vi for 3 grigere og 2 sherpaer, uten 100 % vellykket resultat. Vi fikk likevel kapret til oss 4 sitteplasser og 1,5 plasser i døråpningen. Forsåvidt et godt resultat tatt antallet passasjerer i betraktning.
22. – 23. januar: Tangalle
Nordmenn på tur i sydligere strøk, må naturlig ha med seg den obligatoriske dosen med strand og sol. Turen i høyden ble dermed avsluttet og vi siktet oss inn på sørøstkysten. Første stopp på denne reisen ble Tangalle. En sen ankomst ble til en god middag, noen pils og et par hissige runder Amerikaner. Thomas – også kjent som Mysil Bergsprekken (se http://www.facebook.com/photo.php?fbid=10152492814655372 og døm selv) må sies å være født med litt mer gullhår enn tillatt. En ufortjent overlegen seier etter å få tildelt hånd etter hånd med ferdige stikk.
23. – 27. januar: Unawatura
Under vårt opphold i Ella ble vi enige om at «når vi nå kommer til kysten, finner vi et sted vi blir resten av tiden». Det ble googlet og ringt, og etter et par mislykkede forsøk, fant Jørgen en bloggpost om Unawatura og boutiqe-hotellet Cantaloupe Aqua. Vi synes det ble et godt valg. Litt utenfor noe-som-helst, rett ved stranden, på en liten opphøyning lå det et passelig, ikke for stort og posh, hotell med fine rom, et lite svømmebaseng, egen bar/restaurant og hyggelig personale. Rolig – men livat.
Back to basic
Etter 10 flotte dager, med mange fine opplevelser i et vakkert land, ble det tilbake til kjente trakter, gjestehus og delt bad/dusj igjen. Har etterhvert begynt å bli kjent i Hua Hin, med lokalbefolkningen og vet å finne de rette stedene. Trygt og godt, på en måte. Da kan man benytte dagene til å bare slappe av, kose seg på stranden og ikke ha noen planer for en periode. Det er jo også en del av denne turen. Det er mye å oppleve, men noen ganger er det godt å bare slappe av litt.
Gutta på stranda så meg fra 100 meters avstand, slik at solsenga og pilsen stod klar så fort jeg kom dit. Dama i butikken hilset og smilte bredt. Motorsykkeltaximannen vinket febrilsk og jentene på Lemon Gras møtte meg med gode klemmer. Med kontakter i de som faktisk bor i byen, får man mulighet til å se det andre turister ikke får sett, spist den beste maten på steder hvor servitørene ikke snakker svensk-norsk, insidertips på hvor man bør handle og hva man skal betale, osv. Rattana ble min personlige guide for en ukes tid og luftet meg på daglig basis. Flytende markeder, templer og buddhaer, strender og gode opplevelser. Takk for mange gode minner! :)
Veldig spesielt var det å bli med på en runde til den store buddhaen og tempelet tilknyttet. Jeg ofret mat, blomster og fisk, tente røkelse og fikk tid til å lufte mine tanker og be mine bønner for det som betyr noe for meg. Det var en fantastisk opplevelse og det gjorde meg rett og slett avslappet og lettet. Det kan være godt å tenke litt gjennom de og det som betyr noe for en.
Jeg har vært barnevakt for lille, skjønne Finlay. Jeg har bært kjøleskap og generelt vært en del av lokalbefolkningen en periode. Jeg har fått servert historier som er hjerteskjærende, som forteller om lidelsene bak et tilsynelatende ekte smil. Om barn som blir plassert hos foreldre så mor kan reise til byen og «jobbe». Jeg har blitt fortalt om familier man må ta vare på, på lave lønninger. Om løgner om hva man «jobber» med. Om gråtkvalte kvelder. Om frekke, vestlige turister. Jeg har fått store smil og varme klemmer når jeg spanderte en McDonalds-tur og en kveld på byen i stedet for en såkalt hyggekveld. Det er slike opplevelser jeg reiser for. Jeg vil oppleve den ekte verden, komme under huden på folk og erfare hvor store forskjellene og urettferdigheten er. Jeg setter også enormt stor pris på å kunne ta med folk litt ut av hverdagen og gi de noe annet å tenke på. Jeg kan ikke redde alt og alle, men dersom disse små øyeblikkene kan gi litt glede i hverdagen, er jeg fornøyd. Da blir også jeg et bedre menneske. Håper jeg.
Som tidligere nevnt, er farveller alltid vanskelige. Denne gangen har farvellene blitt noe annerledes, siden de er med mennesker som bor der jeg har vært, fremfor reisefølge som reiser et annet sted – men jeg blir mer og mer klar på at hvert et farvell jeg tar for tiden gjøres om til et «til neste gang». Så får tiden vise når en «neste gang» blir.
Fra Hua Hin har nå turen gått til Phuket og byen Patong. Et par dager i dette party- og turistkaoset, før Krabi, Koh Phi-Phi og Koh Lanta ser ut til å bli neste destinasjoner.
Siste kommentarer