Når man er sein med å bestille flybilletter, får man ta til takke med det man får. Vi var regelrett lei nattog denne gangen og fant ut at vi unner oss en flytur fra Nha Trang til Ho Chi Minh-byen (Saigon). Det eneste som var tilgjengelig var Business, så da ble det det da. Prisen var vel ca 1000-lappen per snute, så dette skulle vi kunne klare å unne oss. Synd da, at flyturen kun varte i 35 minutter… Vi fikk uansett gøttet oss litt på Vietnam Airlines Business Lounge og sneket til oss det vi kunne som var gratis. Valuta for penga, sa folk!

Med ankomst kveldstid var det ikke stort mer å gjøre denne dagen enn å hoppe til køys på Empress Hotel. Det gjorde vi. Neste dag fant vi ut sånn i noenlunde sein tid at vi burde ta en tur til Cu Chi-tunellene  – tunellene som ble bygd og benyttet av vietnamesiske, lokale krigere (VietCong) da det amerikanske presset sto på som verst. Vi fant ut av dette så sent at alle tour-operatører hadde sendt avgårde sine grupper, så vi fikk en egen bil og egen guide. En glimrende en, skal sies – og det var en fryd å ha ham for oss selv. Vi fikk inngående forklaringer og informasjon om hva enn vi lurte på, fra tunneler til vietnamesisk politikk og historie.

VietCong-tunnellene var en fascinerende samling av historie og ingeniørverk – samt en liten dose nasjonalistisk propaganda. Jeg klandrer dem ikke. Det var imponerende å se hva lokalbefolkningen fikk til i dette området, hvordan de tok knekken på mangfoldige amerikanske styrker og til en viss grad satt sitt preg på tilbaketrekningen for amerikanerne. Den siste stridsvognen som rullet inn i landet kunne også beskues. Vi romsterte rundt i tunnellene og fikk en bedre forståelse på hvor kortvokste asiatene var på den tiden. Touren ble avsluttet med et 50 minutters vanndukketeater – en opplevelse i seg selv, men det hadde kanskje holdt med et kvarter.

Det var på tide med en liten vandretur rundt i denne spennende storbyen. Selv om Hanoi er hovedstad, er Saigon den desidert største og kanskje mest kjente byen i landet. En runde på nattmarked med god mat før vi oppdaget en SkyBar i det fjerne. Den måtte jo selvsagt besøkes. I 52. etasje på Bitexo Financial Tower ble vi tatt vel i mot av noen hyggelige vertinner som gav oss et bord med utsikt over hele verden. Minst. Det måtte jo bare bli musserende her.

To flasker sprudlevann, noen drinker og pils senere, var klokken allerede rukket å bli stengetid for denne baren, men Erik hadde allerede rukket å legge inn noen aksjer, så vips var vi alene her sammen med vertinnene som tok oppgjøret. Totalregningen kom på drøye 4,5 millioner VND, ca. 1.200,- norske for en helaften for tre tørste karer. Vi ble raskt enige om å fortsette kvelden et annet sted, men «Apocalypse Now» hadde i hovedsak eldre, vestlige menn og unge, asiatiske (betalbare) kvinner som inventar. I tillegg stengte det også der, så da ble det karaoke da. Til kl. 5 på morgenkvisten.

En sliten gjeng som gjorde seg klare for å si farvel til Vietnam og morn du til Kambodsja.