Etter et kort opphold i Hué, forflyttet vi oss videre til verdensarvbyen Hoi An 3-4 timer sydover. Med egen bil kunne vi legge opp turen litt som vi ønsket og fikk med oss en stopp på gamle strategiske posisjoner fra krigen, oppleve vakker utsikt og en dukkert på berømte China Beach i Danang – amerikanernes fri- og rekreasjonsområde under krigen.

Hoi An er en vakker, liten by. Den sjarmerte oss såpass at vi begynte å leke med tanken – og faktisk undersøke kravene – for å gå til anskaffelse av et eget rede her. Med sitt totale fravær av høyder, er sykkelsetet det beste stedet å utforske området. Små, sjarmerende hus tett i tett, gater uten motorisert trafikk og en behagelig ro.

Ved avreise fra Hué fikk vi anbefalt å sjekke ut Than Van II Hotel. Vi var fast bestemt på at det bare skulle bli med en titt – og at vi for å få litt backpacker-følelse – skulle sjekke ut området på egenhånd etter denne titten. Vel fremme ble vi denne gangen sjarmert i senk av Que og resten av hennes staff og lot oss lett overtale til å booke oss inn på det «dyreste» rommet de hadde. Dette ble umiddelbart døpt om til Presidental Suite. Det var ikke mange minuttene etter at vi fikk slengt baggene i sengen før balkongbordet var fyllt opp av tomme Tiger-bokser. En rask pling ned til Que og enda raskere var 12 nye Tigers på plass i barskapet. Kvelden fortsatte i den retningen.

Kommunistsersjant Tweeteraas bestilte ikke lange stunden etter barberskum (shaving foam) og ble overrasket over å høre at «jada, vi sender opp en barberer til deg». Han misforstod nok noe det som ble sagt – det samme gjorde damen i den andre enden. 1,5 minutt senere kom det en herremann på døren med nøkkel til safen… Shaving foam hadde altså blitt tolket til safe key. Upåvirket av mangel på barbering og tildelt safe-nøkkel fortsatte kvelden med en bedre middag og en for enkelte relativt grå aften på «Why Not?». Kan man trikset og spør riktig serverer de Vodka+Red Bull gratis. Hele kvelden og hele natten. Blir billig, vettu – og mørkt.

Dag to ble benyttet til en heldags snorkletur ut til en nærliggende øy. En vandring rundt på øyen gjennom lokale landsbyer til hellige templer, før båten igjen tok oss ut på sjø’n. Relativt tidlig lot vi oss fascinere av et par søte kvinnemennesker vi etterhvert kom i kontakt med. Erik tok på sjarmørsmilet og visittkort ble utvekslet. Til vår store overraskelse viste det seg at den ene av disse unge damene var reporter for Vietnamesisk TV og var en kjent skikkelise i landet; vi skulle altså på lunsj med Vietnams Anne Rimmen! Det ble en rett så hyggelig lunsj med våre nye venner, før jentene måtte tilbake til Hanoi for arbeid og hverdag igjen.

Hoi An er også kjent som stedet å gå til innkjøp av skreddersydde klær. Rimelig og med meget god presisjon og kvalitet i både produkt og utvikling. Kan være, i alle fall. Om man ikke velger det dyreste fabrikatet de tilbyr. Erik kom smilende ut med to flotte blazere – undertegnede med dress, vest, 2 skjorter og slips.

Siste dag ble avsluttet med en sykkeltur til stranden, hvor vi ble så enormt rundlurt økonomisk av noen salgsdamer på stranden. Lykkemedaljonger, tigerbalsam og kjøleskapsmagneter gikk som varmt hvetebrød for priser 2-300% over markedspris. Lettlurte nordmenn som lar seg sjarmere av historier om skolegang og tøffe tider.

Mange minner ble skapt i Hoi An, og denne vakre, lille byen er kanskje det stedet som gjorde mest inntrykk på oss – som det har gjort med så mange andre før oss.