Tiden har kommet. Jeg har landet. Landet på kjent jord – og fra en fantastisk og begivenhetsrik reise for livet. Det ble med 7 måneder denne gangen. Nærmest på dagen, faktisk. Drøye 210 dager med livserfaring, opplevelser, glede og spenning. Nå føltes det riktig å legge inn årene og ta en pust i bakken.

Jeg har flere ganger i løpet av det siste halvåret sjekket flybilletter i retning Oslo, men heldigvis overbevist meg selv til å prøve litt til. Det kan godt være at jeg ville tenkt dette om en uke denne gangen også, men samtidig føler jeg et snev av fornuft i det jeg nå har gjort. Jeg føler intet nederlag, jeg føler glede og tilfredshet. Akkurat nå er jeg fornøyd med de opplevelsene jeg besitter og ser frem til å komme meg inn i en tilnærmet normal hverdag igjen, med familie, venner og normale gjøremål.

En stund føltes det som et nederlag å reise hjem før det var gått 10-12 måneder – at jeg måtte i alle fall klare såpass. Det skyldte jeg alle som følger meg og har hatt troen på meg. Men jeg la ut på denne reisen for min egen del, ikke for alle andres. Om noen blir skuffet, la så være – jeg er strålende fornøyd med det jeg har vært gjennom. Jeg er stolt og jeg er tilfreds.

Så ble det kun Asia denne gangen, men et drøyt halvår i Asia er en bragd jeg er fornøyd med. Før jeg la ut på tur, var litt av målet å krysse av så mange byer, land og kontinenter som mulig. Nå, i etterpåklokskapens til tider ubehagelige lys, nærmest understreker jeg at det ikke er noe mål i seg selv og at jeg er glad jeg valgte min egen måte å reise på. Jeg har kommet mer under huden på de steder jeg har vært, fremfor å bare snuse litt på overflaten.

India, Sri Lanka, Thailand, Laos, Vietnam, Kambodsja, Malaysia, Singapore og Indonesia. 9 nye favorittland på 7 måneder. Hvert land med sin egne, sjarmerende og spesielle karakterer.

Jeg har smilt, jeg har stresset, grått, ledd meg halvt ihjel og lukket meg inne. Jeg har åpnet meg opp, jeg har utfordret og utforsket min egen trygghet. Det har vært følelser, det har vært tunge dager – og det har vært magiske dager. Frustrasjon, Jeg har utviklet en ny form for avslappenhet. Jeg har lært meg å nyte stillhet og tid for meg selv, turt å gå bort til totalt ukjente mennesker. Latt meg sjarmere og engasjere av de ekte fortellingene og skuffe av menneskehetens brutale og til tider skremmende virkelighet – . Jeg har fått venner for livet, noen som kommer til å bety mer enn andre, noen som kommer til å sitte dypere i meg enn andre, men alt i alt noen fantastiske mennesker fra store deler av verdens ulike hjørner og kulturer.

De kaller det gulfeber. Jeg tok mine forhåndsregler og tok min vaksine før jeg reiste, men det hjalp ikke; jeg har har forelsket meg i Asia. Alt det har å by på. Livsstil, byer, roen, manjana manjana-mentaliteten, lureriet, jentene, smilene, fnisingen, sjenertheten, åpenheten.

Nå har jeg akkurat overrasket hele familien med å møte opp på døra, skjønt de ante vel at det kunne skje. Halvannet døgn med reise fra Lombok med scooter til Bali inkludert en 5-timers fergetur (og påfølgende punktering som gjorde at jeg holdte på å skli stilfullt sideveis i en sving). Videre med fly fra Denpasar, Bali til Bangkok. 5,5 times venting på Suvarnabhumi før Thai Airways tok meg til Oslo i løpet av 11 timer. Siste etappe gikk med flybussen fra Gardermoen til Sarpsborg Bussterminal.

Jeg skal nyte Norge nå. Men samtidig ser jeg ikke bort i fra at jeg kan komme til å legge ut på en ny tur igjen om ikke lenge. Til nye steder. Det er fortsatt så mange steder som enda ikke er utforsket.

Det blir vanskelig å lage topp 5-lister, men noen anbefalninger vil jeg likevel prøve å komme med om ikke lenge. Nøl ikke med å ta kontakt dersom du er på vei til noen av områdene jeg har vært og ønsker noen tips og anbefalninger.

Tusen takk til alle som har fulgt meg, det har faktisk vært en form for terapi for meg å skrive disse innleggene og vite at de faktisk blir lest og satt pris på. Det blir også en fantastisk bok for meg selv. Jeg har forsøkt å være oppriktig ærlig hele veien, det er jeg fornøyd med. Selv de tunge partiene.

Jeg håper dere vil følge med på de neste eventyrene også, hva enn de vil vise seg å bli.

Spørsmålet «hvor er Ole?» kan nå tones ned noen hakk for en periode. Jeg vil nok i de fleste tilfeller befinne meg et sted på sørøstlandet. Er du usikker, er du likevel hjertelig velkommen til å sende en SMS til 959 13 923.

Ole er tilbake, der han hører hjemme.