– en tidsreise som rykker i hjerterota

Dag 8 Fredag/Viernes 6. Septiembre

Sirissene blir sakte overdøvet av en og annen frosk i det fjerne. Nabohunden har enda ikke helt slått seg til ro etter at kjekkasen nedi gata kom i rask gallopp på sin fullblodshest oppover den støvete veien. Stjernene blunker til hverandre samtidig som Tor med hammeren med gjevne mellomrom påminner oss, at vi slettes ikke er langt unna Viñales’ fjell, der lynet lyser opp åskammene som omringer oss, fortryllende nok er det allikevel stjerneklart. På hver sin terasse nedover gaten sitter mødre i alle aldre og inntar kveldsroen i sine gyngestoler. Den siste amerikaner har akkurat ruset ut en real dose eksos og roen senker seg over den lille landsbyen…

Vi befinner oss i Viñales i den vestlige provinsen av Cuba. Bussturen fra Varadero via Havana var en reise gjennom by og land, en 5 timers reise gjennom en tidsmaskin hvor det autentiske Cuba utspant seg foran øynene våre.

I skrivende stund sitter vi på terassen foran vår Casa Particulare, hos den hyggeilge familien til Nene og hennes mann Antonio. Vi er selvsagt allerede tilbudt Cubansk rum etter Antonios smak, der vi sitter og gynger fredelig i hver vår gyngestol mens vi forsøker så godt vi kan å følge med på Antonio sine historier om livet i Viñales. Spansken kommer snikende, litt dag for dag. «Vår familie» er heldigvis forståelsesfulle.

Nå som mørket har lagt seg har mosqouitosen også inntatt hvileposisjon, men dog overgitt stafettpinnen til sine fettere og kusiner. Fluer, biller, sirisser og kakkerlakker kjemper om vår oppmerksomhet – overraskende nok er alle vennlige, bare nysgjerrige.

Det skal nevnes at vi sitter midt i den cubanske «bushen», omgitt av mektige monolittfjell, landbruk, hest og kjerre, dyreliv og eksotiske lyder. Det kan nok sammenlignes best med de gamle sørstatene iblandet godt gammeldags jungelliv. Intet mindre enn en sansesprengende drøm for bortskjemte norske gutter. Mange inntrykk på en dag som skulle være en transportetappe. La oss se hva morgendagen bringer…

…Buenos Noches
– Ole og Kim

Dag 9 – Lørdag/Sãbado 7. Septiembre

Morgenen begynte tidlig når hanen gjorde sitt for å fortelle at dagen offisielt har startet. En ivrig eggselger med fløyte gjorde også sitt for å irritere på seg trøtte tryner. De gamle amerikanerne er ei heller stillegående når de har fått hvilt i noen timer. De begynner tidlig på landet i Cuba. Temperaturen og luftfuktigheten er allerede godt over komfortgrensa når forkosten inntas – det herlige ekteparet er tydelig stolte over å servere egenproduserte matvarer og frukt – fra guava og papaya til vekster vi aldri har hørt om. Det smakte fortreffelig, en god start.

Nå var det på med tælleskoa for å innta villmarken inn mot de hilsende monolittfjellene som står som steile kjemper side om side (det er såkalte limestone-fjell med meget karkateristisk utseende).

Skritt for skritt på den rødstøvete stien høres nye lyder, krassling fra kratt og det ses alt fra nysgjerrige gekkoer til late okser, hissige høner, møkkete griser, avslappede geiter og arbeidende hester. Det er varmt og svetten siler – skulle vi ha gjort dette til hesterygg? Vi fortsetter i 2 km og bestemmer oss for å snu. En fastbundet hest (som vi ga navnet Kenneth…) forsøker seg på en kamuflasjemanøver idet vi passerer, artig historie som gjør seg best i muntlig format.

Etter å ha knipset bilder og svettet godt i solsteiken, mens den varierte og imponerende naturen gjorde sitt for å begeistre oss, finner vi ut at tiden er inne for å ta til fornuften. Turen går tilbake gjennom byen – oppover – til La Ermita. Inngang og tilgang til hotellets bar og basseng ble betalt (7 CUC) og utsikten over Viñales-fjellene var nesten verdt inngangspengene alene. Slitne kropper var klare for lunsj og en øl. Dog, som vi tidligere har erfart ønsker Cuba å vise seg fra sine mange sider daglig – det betyr hurtig skifte av værforhold. I løpet av minutter blir ekstrem varme og solsteik erstattet av regn, torden og voldsomme lynnedslag. Noe lignende har vi aldri sett, og heldige som vi var kunne vi ikke hatt en bedre utsikt til showet som utspant seg de neste to timer. Det må nok oppleves for å forstås, men krefter og temperament har dette landet masser av! Antallet lynnedslag med rekasjonen «wow» og «drønne» er ikke mulig å telle…

Når uværet avtok bar turen igjen nedover til vår Casa – der ventet en liten ryggliggende siesta før Nene og Antonio hadde middagen klar. Kortreist høne fra gårdsplassen og masser av hjemmesnekrede grønnsaker og frukt – ¡Esteba buenissimo!

I morgen venter biltur i gammel amerikaner til Cayo Jutias, dvs strand og avslappning – etter ryktene uberørt og såkalt magisk. Vi får se om dette landet igjen kan forbløffe oss.

¡Hasta Luego!
– Ole og Kim

Dag 10 – Søndag/Domingo 8. Septiembre

Også idag skulle vi bli vekket av morgenfriske haner og ivrige eggselgere med fløyte. Frokost var bestilit til klokken åtte og vi var klare for dagens aktiviteter. Formen til begge kællær var særdeles god og vi så frem til å nyte solen i nye omgivelser langs den cubanske nordvestkyst. Etter at frokosten var inntatt opplevde vi at sjåføren som skulle komme i ni-draget tok det pent idag. Klokken ti var han på plass med kjerra si som var en 90-talls Peugeot… Det at det ikke ble en sliten amerikaner av en bil som skulle frakte oss på den humpete og svingete veien mot Cayo Jutias var kanskje greit. Air-condition var også meget velkomment, så vi var to fornøyde kællær som dro avgårde.

Turen ga oss ytterligere utsyn til denne fantastiske dalen med dens stolte fjell og kraftfulle flora og fauna. Sjåføren som lå i 120 km på de elendige veien gjorde det vanskelig å ta bilder, så det var bare å holde seg fast (les; ingen setebelter) og la utsikten omfavne vår oppmerksomhet. Turen gikk gjennom landsbygda med sletne bønder i sletnære hus/rønner, løse hunder og nok en gang arbeidende hester og okser. Da vi nærmet oss dagens destinasjon ble veien utrolig nok verre – men det skal sies at det var verdt det hele. Noen skritt i gjennom mangroove-skogen (trær som lever i vann) og vi kunne trå ned på det hvite sandteppet som guidet oppmerksomheten videre til den asurblå Mexico-gulfen som badet og glinset i den karibiske solen – FANTASTISK!

Vi fant oss raskt en plass under parasoll og hoppet ut i det varme vannet. Asurblått i 20 meter, deretter korallrev – korallrev på korallrev, et nydelig skue.

Cayo Jutias blir beskrevet som den mest oppdagete av de uoppdagete strender på Cuba, dvs. null turister. Lokale cubanere og en restaurant/strandbar var alt, i tillegg til solguden som tydeligvis ønsket oss alt vel idag. Cristal, Cuba Libre og Mojitos ble inntatt i flere omganger, kun avbrutt av hyppig bading for «avkjøling». Dette er helt klart noe av det mest avslappende disse to kællæne noen gang har opplevd. Etter en lunsj bestående av «reker med ris», og «fisk med ris» skulle det igjen utspille seg et cubansk vidunder. Tunge mørke skyer inntok Viñales-dalen, men de cubanske værguder skånet oss for bare å si «kos dere, nå skal vi gi dere et show». Kontraster delte himmelen mens regn, torden og lyn herjet i dalen og landsbyene. Vi lå og duppet i det ausrblå vannet med solen sittende på skuldrene og bivånet det hele i tidenes hvilestilling – rett og slett vanskelig å beskrive med ord, vi får håpe bilder etterhvert kan fortelle historien bedre.

Klokken 17 var tiden for igjen å sette nesen «hjemover» til en dusj, masse after-sun og Nene`s middag. Sjåføren våknet fra sin dvale og kjørte oss like hurtig tilbake. Nå har vi, nydusjede og fine, fråtset i kortreist gris (mest sannsynlig hilste vi på stakkaren igår) og masser av ferske råvarer fra egenproduksjon –  «Señora, está es el primiero comodo en Cuba! Muchos gracias!»

Mette og fine ser vi nå frem til morgendagen, som innebærer horseback-riding inn i nasjonalparken «Parque Nacional Viñales», visstnok noe av Cubas eldste landskap på tilsammen 150 km2 med Mogote-/jungelterreng. Der venter nye spennende opplevelser – mer om disse ved neste oppdatering.

¡Hasta La vista!
– Ole og Kim

Dag 11 Mandag/Lunes 9. Septiembre

Opp tidlig til hanens gal for ny «desayuno», frokost med ferske egg og nydelige frukter akkompagnert av kruttsterk cubansk kaffe. Etter en rolig morgen ble vi kl.10 hentet for dagens eventyr. Fem minutter med bil og vi var plassert på hver vår stolte «caballo». Hestene var store og sterke, rar følelse å sitte med så mye naturlige krefter mellom bena… Manøvrering gikk overraskende lett etter innlæring av høyre, venstre og stopp! Guidet av spansktalende Juñior gikk ferden inn i Viñalesdalen og Parque Nacionale Viñales, som av UNESCO er rangert som «verdensarv». Monolittfjellene og det frodige landskapet gjorde igjen sitt for å begeistre oss, og gjør seg klart fortjent til anerkjennelsen den har fått. Der vandret vi avgårde, mer og mer såre i akterspeilet, mens vi passerte den ene monolitt mektigere enn den andre. Falker, ørner og gribber svevde over oss og kastet seg utfor de steile klippene mens de voktet «sine» fjell. Juñior forklarte underveis hva som ble passert – alt fra mais, ris, avokado, bananer og guava, som vi fikk rasket med oss litt smaksprøver fra mens vi vugget gjennom landskapet på smale stier.

Første kjærkomne stopp (ridning er tøft for sittemuskelen), var hos den dyktige og rutinerte tobakkbonden Roberto, hvor også vår engelskspråklige arrangør igjen møtte opp med oss. Tobakkplantasjen hadde tilhørt familien i generasjoner, og hans far pløyde åkeren med sine to enorme hvite okser, mens vi trådde inn i det aller helligste – nemlig tørkehuset hvor den verdenskjente og beste tobakken på planeten lages. Vi fikk servert rom med honning, lime og ananas drukket fra en enorm kokosnøtt – det smake rett og slett digg etter en time i den hete solen. Vi fikk røyke rykende (!) fersk sigar, forklart «rulleprosessen» og prosessen med å gjøre produktet statlig eid. Bonden beholder selv 10% av høstingen, resten transporteres til Havana for de store fabrikker til å evt. smaksette og således lage alle de kjente merkene fra Montecristo nr.4 (Che Guevaras favoritt) til den lange Cohiba «Esplendidas» som røykes av sjefen sjøl, Fidel Castro. Bilder ble tatt og latter delt med de lokale gutter.

Videre!

Våre «caballeros» ble med stødige hender manøvrert videre inn i den cubanske villmark frem til de fikk seg nok en hvilepause da vi klatret opp i fjellkammen for å bivåne en av de mange grotter som dannes i limestone-monolittene. Etter å ha entret grotten, blitt kjent med et par saftige flaggermus og tatt et par bilder hoppet vi igjen, muligens noe motvillige, på hesteryggene med våre særdeles såre stusser. Når vi etter 5 timer nærmet oss landsbyen og Juñior sa de kjærkomne ordene «es finito…», var det to glade guttær som gjerne tok beina fatt den siste kilometeren hjem til en lunsj i el Prinicipale, hovedgaten i sentrumet av vår flotte landsby. Ølen smakte godt ja….

I kveld serverer Nene hjemmelaget fisk – vi regner med det blir like strålende som de andre måltider. I morgen tar vi nok en dag på stranden Cayo Jutias, for å nyte og for å hvile ømme akterspeil.

Buenos noches y ¡Salud!
– Ole og Kim

Dag 12 Tirsdag/ Martes 10. Septiembre

Gårsdagen ble avsluttet med røyking av sigar og samtale med Antonio om Cubas historie. Spansken funker overraskende godt når vi er to og har ordbok. Kort fortalt – Che og Fidel er vel verdsatte populære kællær her til lands! #vivalarevolucion

Dagens aktivitet er som sagt biltur til Cayo Jutias. Idag er eventyr-/drømmescnearioet ennå sterkere enn for to dager siden – solen skinner, vannet er blikkstille og det er tirsdag. Tirsdag vil si ingen cubanere og ingen turister. Vi er stort sett aldeles alene her… Strandbaren som åpner kl10 har til gode å komme igang i 11-draget. Rolig dag der altså… Vi koser oss verre i halvannen til to timer før – » synes det drøppa litt jeg…», og der kom regnet i vide strømmer. Heldigvis hadde strandbaren åpnet! En literflaske med rom + cola = 6 CUC –> 30 kr. Det ble to…

Når solen igjen tittet frem rakk vi ca en time før regnet kom igjen. Denne gangen ble vi værende i vannet – det var aldeles nydelig da Mexicogulfen holdt kroppstemperatur!

Kvelden ble avsluttet med middag alã Nene, samt spanksopplæring fra våre flotte verter. I morgen går turen igjen tilbake til Havana – vi kommer til å savne vår nye «familie». For en opplevelse vi har hatt her ute i vest!

¡Viva la Viñales!
– Ole og Kim