Vi skriver 13. oktober og det går stadig opp for meg hvor kort tid det er igjen til avreise. Spørsmålet jeg stiller meg selv om og om igjen, er; – hva er’e du driver med, Ole?

Å gå løs på verden, er en ting. Men å gjøre det uten noen som helst plan og alene, kvalifiserer nok til kategorien galskap. Av den milde sorten. Og det er forsåvidt fair, for det var vel litt av denne galskapen jeg ønsket å utforde. Men jeg skal glatt innrømme at adrenalinet begynner å pumpe bare av tanken på at det er én måned igjen til reisen er i gang.

Jeg drømmer at jeg sitter på Gardermoen og venter på boarding. Jeg smaker på maten som blir servert på flyet mens jeg titter ut av vinduet og ser ned på utfordringen min. Lydene av Delhis trafikkaos av tuk-tuker og mopeder. Lukten av spennende krydder og lei eksos. Bølgeskvulp fra den hviteste strand til høydesyke på vei til Machu Picchu. Hælle måne, det er ikke rart man gleder seg!

Samtidig begynner man å tenke på hvor lenge et år faktisk er. Her hjemme skal man rekke å skifte til vinterdekk, feire jul, 17. mai, se frem mot sommeren, ha sommerferie og tenke på å sette på piggdekkene igjen før jeg er tilbake. Sånn etter planen. Så plutselig begynner man å tenke på hvor kort et år er, når man er kommet godt i gang med reisen og vil oppleve mer, mer, MER!

Jeg kommer garantert til å savne «hjem». Mamma, pappa, bror og hund. Resten av familien, gode venner, faste rutiner, friske og kjølige norske dager, melk og brunost (?) og alt det jeg er en del av her hjemme. Men dette kommer til å bli en opplevelse jeg forhåpentlig kommer til å vokse på, lære av og med erfaringer jeg får god bruk for når jeg en gang kommer tilbake til det virkelige liv.

Mamma og pappa sa til meg; reis. Gjør det! Du har muligheten, du kommer antakelig til å angre om du ikke gjør det. De har også sagt; vi kommer til å være misunnelige på deg hver eneste dag. Og vi kommer til å være livredde hver eneste dag. Jeg synes dere er noen tøffinger som slipper meg løs. Men, jeg har lært masse av dere og vil bruke av all den erfaringen. Da vil det nok helst gå bra, skal dere se.

Selvoppnåelse

Jeg fikk et spørsmål for en tid tilbake. – Hva er målet ditt for denne turen? Jeg tror – merk «tror» – målet mitt vil være å komme tilbake som en fyr som verdsetter livet i enda større grad; tryggheten, kjærligheten, vennskapet, det å faktisk få lov til å «bare være». Gjennom å oppnå dette, vil mange følgeeffekter komme; større tro på meg selv, tøffere i de tilfeller det kreves – når de krevende avgjørelsene må tas og ikke minst en venn som enda fler setter pris på.

Denne turen er nok ikke planlagt for «å finne mæ sjæl», men for å gi eventyrlysten føde – og si til verden «Utfordre meg – jeg tar den på strak arm! Fordi jeg kan.»

Så får denne reiseangsten bare være. For jeg vet det blir «one hell of a ride»!