Mumbai, eller Bombay – avhengig av hvem du spør, er en by som har alt. De av dere som har lest Shantaram (holder selv fortsatt på), kan kanskje se for dere kaoset og kontrastene. De er om mulig enda større. Vi dro den lokale livsstilen helt ut denne gangen og benyttet et 15 timers nattog som transportmiddel for denne etappen. Det å samle 16 stk fra en gruppe sammen på et ganske fullt tog, er en utfordring – selv om det er booket godt i forveien. Det endte uansett med at jeg – som den eneste – havnet alene i en helt annen vogn i en helt annen del av toget enn de andre, og dagens to låter ble et faktum. Gruppen var så kjærlige at de startet med å spille og synge Celine Dions «All by myself» for meg, da det nærmet seg sengetid, før de responderte seg selv med «Like a G6″ – ettersom det var vognen jeg skulle sove i. Resten av gruppen var i G15. Det er ca 250 togmeter å spassere for å komme til korrekt vogn. Z jobbet hardt og fikk til slutt byttet til meg en plass i G16 – midtre køye.

Det viste seg å skulle bli min mulighet til å antakelig kunne bli halvt inder. En mann i sin beste 50-årsalder, hvis snakket godt engelsk, hjalp meg med å flytte på herrene som hadde brukt litt vel god plass og passet på meg når jeg til slutt kom meg trygt på plass i køya, på vakkert henglish (hindu-english); «Evelything okay now, sil?» Han skulle bare visst. Vi kom i snakk og det viste seg at denne mannen var en professor som foreleste innenfor strategi og ledelse og dermed var rett så interessert i min historie. Vi luftet tanker om å sette alt på vent, for å følge drømmer, ofring og satsing og han ønsket meg oppriktig alt godt videre på turen og i livet og fikk min e-postadresse. En liten høneblund senere, våknet jeg av at vi nærmet oss en stasjon. I halvsøvne oppfattet jeg – og skvatt til av setningen «Ole, I want you to meet my daughter.«…

Der stod hun, ved siden av sin far, vakker og sjenert, antakelig 22-23 år gammel. Hun kunne dessverre ikke mange ordene på engelsk, så samtalen ble litt hemmet av det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke denne situasjonen, men det var noe oppriktig ved hva far sa da han ville jeg skulle hilse på. Jeg har foreløpig ikke mottatt noen e-post, så jeg vil anta at en eventuell forespørsel er på vent.

Så, vel fremme i Mumbai tok vi turen til de kjente stedene som Gate of India, Taj something og ikke minst Leopolds – baren det hele tiden snakkes om i Shantaram. Den har nok blitt en smule mer populær med tiden og mest rettet mot turister, men det var ikke få tilbud å få på og rundt denne baren fremdeles. Og vi snakker sterkere saker enn LuckyStrike. God mat og godt drikke ble høvelig fordøyet og vi rettet snuten mot Blue Frog – en nattklubb en halvtimes taxitur unna et annet sted i Mumbai. Mangfoldige timer med ompf-ompf-musikk ble fortært, en god del væske og mye dans. Jeg ble den heldige CreditCard-holderen – og dette er den uten tvil den rimeligste dyreste kvelden ute noensinne. 12 personer, 5 timer => Rs 11.000 => Ca. 1.100 NOK. Helt fair!

Det ble med denne ene natten i Dubai. Men den ble også minneverdig. Fra Lipstick moments til nattmat fra halv-illegale foodstands, bøtelegging for å gå på stranden på feil tidspunkt, utsikt over Queens Necklace og taxicruising gjennom natten. Dette er Zahids by – og han ville vise den fra en Bombayers ståsted – en måte få andre får gleden av å se byen på.