Et av de helligste steder i India. Ut av mer eller mindre intet dukket plutselig denne fantastiske byen opp. Templer og vaskekar (Ghat – der mennesker vasker seg selv og sitt) omkranser den hellige innsjøen – som ikke er stort større enn Homenkollens pytt under «Ta sjansen» – men som likevel er så hellig at den fungerer som et av hinduistenes svar på Mekka. Det var noe med stemningen rundt denne innsjøen og i denne byen som nesten gjorde meg religiøs. Solnedgangen vi fikk oppleve etter en grupperenselse og -ofrelse med tilhørende påfyll av god karma, kan ha påvirket denne nesten-religiøse tilstanden jeg en liten periode oppfattet og erfarte.

Pushkar er også hjemstedet for den årlige, enorme kamelmessen i India, faktisk den største kamelmessen i Verden. Pushkar Camel Fair tiltrekker seg titusener av kameler, tusenvis av hester og enda flere handelsmenn for å konkurrere, kjøpe, selge og bytte sine dyr. I løpet av to uker i november, yrer området ekstra mye. Vi var så heldige (og kanskje uheldige) at månen spilte på lag med oss denne gangen, slik at vi fikk oppleve de mest hektiske dagene av årets messe. Uheldlige i form av at det var i overkant mye mennesker, overfylte handlegater og messepriser i utsalgene. Det hadde vært en erfaring å oppleve dette stedet uten alle menneskene også.

I anledning messen, var det mange andre aktiviteter som også var i gang, blant annet et brudeshow for utlendninger. Her kunne ikke-indiske jenter konkurrere i hvem som mest lignet en indisk brud. Tre av våre jenter – hhv fra Canada, UK og Australia – ble med i konkurransen, dessverre uten å komme på pallen. Fullt indisk påpyntet, med klær, smykker, sminke osv. Vakre jenter.

Kamelridning innover Pushkars ørkensletter i solnedgang, kan neppe beskrives som noe annet enn en fantastisk og vakekr opplevelse – om enn samtidig en noe øm opplevelse. Kameler vagger ganske spesielt i rolig daffetempo. Det var faktisk en mye hyggeligere opplevelse å ha de i godt travetempo. Halvveis på turen fant min sjåfør en liten samling sukkerrør liggende på bakken som noen hadde mistet og som han sa «free is good!». Sekunder senere satt jeg alene på kamelen med tøylene å hånden og hadde doningen for meg selv. Sjåføren fordelte sukkerrørene broderlig til de andre og gav meg også en real kjepp å tygge på. Jeg kom raskt inn i teknikken med å gnage av strimler fra det ytterste laget for så å knaske sukkeret som lå på innsiden. Artig. Kvelden ble avsluttet med en real runde Kabaddi (se YouTube) før det ble servert lokal mat og sigøynerdans- og musikk. Jeeps plukket oss opp og fraktet oss vel hjem.

Religion og alkohol går sjeldent hånd i hånd. Pushkar selger derfor ikke alkohol. Kjenner du dog de rette personene, finnes det alltids noe. Med fotballkamp på TV, fant Z og jeg ut at et par pils til kampen kunne passe. Kingfisher Strong 650 ml = høy og god APK. Og det merktes. Vi benyttet kvelden og natten godt til å bli bedre kjent og etter noen erkjennelser, kom vi frem til at vi burde ta en tur tilbake til innsjøen for å fylle på god-karma-tanken enda litt til. Vi kom aldri så langt, men slo oss ned ved et chai-utsalg (chai = te) et sted. Et bilde fra kl. 05.27 innpakket i tepper utenfor chai-vogna er siste bevis på kvelden. Det neste fra denne hendelsen er en følelse av at jeg står ved Perleporten og banker på, da jeg våkner av en halvveis kjent stemme, åpner øynene og ser rett inn i ansiktet på presten (som tidligere hadde fyllt opp min god-karma-tank), omkranset av en vakker soloppgang. Det tok noen sekunder før jeg forstod hva som skjedde. Der lå jeg og sov, på taket, mens resten av gjengen satt i bussen og ventet. Jeg har aldri stått opp, pakket og gjort meg klar så raskt før. Trøsten er at Z ikke var et sekund tidligere ute enn meg.

Det var også morgenen da skoene mine ble stående igjen på balkongen utenfor rom nummer 306 på hotell New Park i Pushkar – og en ny historie ble skapt.