Dette er en by jeg aldri fikk noe spesielt forhold til, selv om det sies at det er en meget vakker og spennende by. Det var absolutt vakkert, der den lå og omkranset en like så vakker innsjø. På et område slynget byen seg rundt en liten innstikker, som gjorde at vi følte at vi satt langs elven i Praha og så opp mot gamlebyen. Vi hadde også en spennende kokkeopplevelse, der vi lagde god indisk mat, samt en tur til byens høyeste punkt med Indias svar på Fløybanen.

Men det var nok hotellets takterasse som gjorde sitt til at byen ikke fikk sin fulle oppmerksomhet som den fortjente. Dag nummer to ble avsluttet med det samme spørsmålet som alltid; anyone up for a drink tonight? Endelig var det fler enn meg som rakte opp hånden og endelig skulle en stor del av gruppen samles på taket for et par koseglass og hyggeprat. Runden gikk, vi fortalte alle vår story og klokken gikk fort. Fortløpende forsvant det en og en, men da det begynte å nærme seg skumring (eller en times tid før det), var det kun to staute sjeler igjen; Jessica og Ole Martin. Trøtte i trynet som vi var, var vi samtidig fast bestemte på at vi skulle ha med oss soloppgangen. Det klarte vi. Bragden ble feiret med en heller spesiell hotellfrokostopplevelse, en tuktuk-tur til sentrum for å kjøpe chai masala og tilbake igjen for å hvile ved hotellbassenget.

Det var her markøren for før og etter soloppgangen ble satt.