img_4307

Høyskala opplevelser og følelser

Skrevet av .

3 ukers rundreise i India er avlsuttet og jeg er på vei inn i de siste dagene på egenhånd i dette landet. Tre hektiske uker med reise gjennom store deler av India har gjort sitt til at oppdateringen her har gått litt treigt – beklager det. 12 byer, over 4.500 km, all mulig offentlig transport og tonnevis med opplevelser.

Jeg vet ikke helt hvordan man kan skille mellom Indias gode og dårlige sider – og hvordan India selv ville beskrevet disse sidene. Det jeg med sikkerhet kan fastslå, er at India har vist seg som et land fullt av kontraster, opplevelser, smil og annet sansefyll. All denne konsumeringen av ulike ingredienser for sansene gjør noe med hode, kropp og sjel. Hver eneste delstat, hver eneste by og hver eneste resturant er ulik den andre. Du vet aldri hva du skal forvente, annet enn et smil tilhørende det lille, men dog så viktige nesten diagonale sidevippet på hodet; jeg respekterer deg.

Fra de første oppdateringene har det skjedd mye. Jeg skremte fler enn meg selv med de første innleggende og tilbakemeldingene fra Delhi by. Etter over 3 uker i dette utrolige riket – eller, den egne Indiske verdenen – har jeg bestemt meg for at jeg skal tilbake til Delhi en gang, med en helt annen erfaring i bagasjen enn ved mitt første besøk med storbyen. Lær å kjenne en Inder, lær å kjenne deres kultur og du møtes med godartet respekt og en enorm gjestfrihet.

Jeg ytret i et tidligere innlegg påstanden «India – enten så elsker du det, eller så hater du det». Det er ikke mulig å ha et nøytralt forhold til dette landet. Det mener jeg fortsatt. Delhi førte meg som nevnt inn på hat-stien, men det tok ikke mange dagene før elsk-siden hadde overtaket – og har beholdt det til den dag i dag. India er et land jeg gjerne besøker igjen.

Mye skjer på et par uker og sammendraget under inneholder blant annet spennende ingredienser som tak, soloppganger, kameler, whisky, (mangel på) sko, en professor med tilbud om mulig giftemål, togturer på egenhånd, avskjeder og et hint av paradis på jord. Velbekomme;

Jaipur: Den rosa byen

Etter en seks timers bussferd gjennom bygder og sletter ankom vi hotellet Jaipur Inn i Jaipur. En flott, idyllisk perle relativt midt i byens sentrum; takterasse med masse blomster, grønn hage og store rom. Hotellet driftes nå av 2. generasjon av familien som startet dette. Ble litt kjent med Jaipur gjennom en orientational walk i gamlebyen. Gamlebyen – eller det originale Jaipur – er for øvrig et lite kapittel for seg selv. Dette er i aller høyeste grad bygget etter praktiske og systematiske prinsipper; hovedgaten inneholder små butikker/handlehull i veggen hvor alle skilt er like, butikker er nummererte og systematisert etter type butikk. Hele systemet minner om Manhattans kvartalsinndeling. Rosafargen som preger alle bygg innenfor murene i gamlebyen, kommer fra blandingen av terracotta og sandstone (tror jeg det var) – og eierne ble pålagt å benytte denne fargen på malingen. Ser at enkelte deler av denne historien kan mangle, men tror prinsippet er der.

Kvelden ble avsluttet med en orienteringstur i byen, før vi gikk til en stor og erverdig kino i byen for å se Bollywood-filmen Jab tak han Jaan; en populær romantisk film som varte i intet mindre enn 2 akter á 1,5 time – og hvor publikum jublet, plystret og klappet hver gang man kunne anta at et kyss var på vei.

Vår andre dag i Jaipur åpnet for aktivieter på egenhånd, så Jessica, Becky og jeg booket oss en TukTuk for dagen og besøkte fort, templer og andre severdigheter i byen. Kvelden ble avsluttet med et lite nattklubbesøk for Zahid (vår gruppeleder – også kalt Z[ee]) og våre australske venner David og Sofie, samt meg. Dansegulvet ble tomt da vi klinte til med våre tolkninger av Gangnam Style og vi slapp oss løs til Swedish House Mafias Don’t you worry Child.

– Anyone up for a drink tonight?
Ole, you don’t have to lift your hand, I know you are… 

Pushkar: Reinkarnasjon og oppvåkning

Et av de helligste steder i India. Ut av mer eller mindre intet dukket plutselig denne fantastiske byen opp. Templer og vaskekar (Ghat – der mennesker vasker seg selv og sitt) omkranser den hellige innsjøen – som ikke er stort større enn Homenkollens pytt under «Ta sjansen» – men som likevel er så hellig at den fungerer som et av hinduistenes svar på Mekka. Det var noe med stemningen rundt denne innsjøen og i denne byen som nesten gjorde meg religiøs. Solnedgangen vi fikk oppleve etter en grupperenselse og -ofrelse med tilhørende påfyll av god karma, kan ha påvirket denne nesten-religiøse tilstanden jeg en liten periode oppfattet og erfarte.

Pushkar er også hjemstedet for den årlige, enorme kamelmessen i India, faktisk den største kamelmessen i Verden. Pushkar Camel Fair tiltrekker seg titusener av kameler, tusenvis av hester og enda flere handelsmenn for å konkurrere, kjøpe, selge og bytte sine dyr. I løpet av to uker i november, yrer området ekstra mye. Vi var så heldige (og kanskje uheldige) at månen spilte på lag med oss denne gangen, slik at vi fikk oppleve de mest hektiske dagene av årets messe. Uheldlige i form av at det var i overkant mye mennesker, overfylte handlegater og messepriser i utsalgene. Det hadde vært en erfaring å oppleve dette stedet uten alle menneskene også.

I anledning messen, var det mange andre aktiviteter som også var i gang, blant annet et brudeshow for utlendninger. Her kunne ikke-indiske jenter konkurrere i hvem som mest lignet en indisk brud. Tre av våre jenter – hhv fra Canada, UK og Australia – ble med i konkurransen, dessverre uten å komme på pallen. Fullt indisk påpyntet, med klær, smykker, sminke osv. Vakre jenter.

Kamelridning innover Pushkars ørkensletter i solnedgang, kan neppe beskrives som noe annet enn en fantastisk og vakekr opplevelse – om enn samtidig en noe øm opplevelse. Kameler vagger ganske spesielt i rolig daffetempo. Det var faktisk en mye hyggeligere opplevelse å ha de i godt travetempo. Halvveis på turen fant min sjåfør en liten samling sukkerrør liggende på bakken som noen hadde mistet og som han sa «free is good!». Sekunder senere satt jeg alene på kamelen med tøylene å hånden og hadde doningen for meg selv. Sjåføren fordelte sukkerrørene broderlig til de andre og gav meg også en real kjepp å tygge på. Jeg kom raskt inn i teknikken med å gnage av strimler fra det ytterste laget for så å knaske sukkeret som lå på innsiden. Artig. Kvelden ble avsluttet med en real runde Kabaddi (se YouTube) før det ble servert lokal mat og sigøynerdans- og musikk. Jeeps plukket oss opp og fraktet oss vel hjem.

Religion og alkohol går sjeldent hånd i hånd. Pushkar selger derfor ikke alkohol. Kjenner du dog de rette personene, finnes det alltids noe. Med fotballkamp på TV, fant Z og jeg ut at et par pils til kampen kunne passe. Kingfisher Strong 650 ml = høy og god APK. Og det merktes. Vi benyttet kvelden og natten godt til å bli bedre kjent og etter noen erkjennelser, kom vi frem til at vi burde ta en tur tilbake til innsjøen for å fylle på god-karma-tanken enda litt til. Vi kom aldri så langt, men slo oss ned ved et chai-utsalg (chai = te) et sted. Et bilde fra kl. 05.27 innpakket i tepper utenfor chai-vogna er siste bevis på kvelden. Det neste fra denne hendelsen er en følelse av at jeg står ved Perleporten og banker på, da jeg våkner av en halvveis kjent stemme, åpner øynene og ser rett inn i ansiktet på presten (som tidligere hadde fyllt opp min god-karma-tank), omkranset av en vakker soloppgang. Det tok noen sekunder før jeg forstod hva som skjedde. Der lå jeg og sov, på taket, mens resten av gjengen satt i bussen og ventet. Jeg har aldri stått opp, pakket og gjort meg klar så raskt før. Trøsten er at Z ikke var et sekund tidligere ute enn meg.

Det var også morgenen da skoene mine ble stående igjen på balkongen utenfor rom nummer 306 på hotell New Park i Pushkar – og en ny historie ble skapt.

Udaipur: La deg friste av takterasse og soloppgang

Dette er en by jeg aldri fikk noe spesielt forhold til, selv om det sies at det er en meget vakker og spennende by. Det var absolutt vakkert, der den lå og omkranset en like så vakker innsjø. På et område slynget byen seg rundt en liten innstikker, som gjorde at vi følte at vi satt langs elven i Praha og så opp mot gamlebyen. Vi hadde også en spennende kokkeopplevelse, der vi lagde god indisk mat, samt en tur til byens høyeste punkt med Indias svar på Fløybanen.

Men det var nok hotellets takterasse som gjorde sitt til at byen ikke fikk sin fulle oppmerksomhet som den fortjente. Dag nummer to ble avsluttet med det samme spørsmålet som alltid; anyone up for a drink tonight? Endelig var det fler enn meg som rakte opp hånden og endelig skulle en stor del av gruppen samles på taket for et par koseglass og hyggeprat. Runden gikk, vi fortalte alle vår story og klokken gikk fort. Fortløpende forsvant det en og en, men da det begynte å nærme seg skumring (eller en times tid før det), var det kun to staute sjeler igjen; Jessica og Ole Martin. Trøtte i trynet som vi var, var vi samtidig fast bestemte på at vi skulle ha med oss soloppgangen. Det klarte vi. Bragden ble feiret med en heller spesiell hotellfrokostopplevelse, en tuktuk-tur til sentrum for å kjøpe chai masala og tilbake igjen for å hvile ved hotellbassenget.

Det var her markøren for før og etter soloppgangen ble satt.

Ranakpur: Idyllisk jungel og landsby

Det var på tide å la by være by for en periode, og sette nesa mot mer ulent terreng og bortgjemte idylliske skatter. Fire Jeeps stod klare for å frakte oss fra Udaipur til Ranakpur og til en tilnærmet afrikansk lounge i jungelen ca 4 timers kjøretur unna. Et idyllisk sted, med store, flotte leiligheter av rom, mange spennende lyder og etterlengtet frisk og «kjølig» luft. Opplevelsen av ingen eksos, null pærting, fravær av selgere var spesiell. Det var nesten et snev av savn der, en liten periode. Nesten.

Vi avsluttet kvelden med hygge rundt bålet og drømte oss bort i panter-jakt, da vi hele tiden innbilte oss lyder fra busket rundt oss. Det var som regel bare apekatter og/eller loungens bikje som var på apekattjakt.

Tidlig opp på morgenen for en liten jungle walk, hvor de av oss som orket det fikk oppleve en liten landsby og hvordan de fra dag til dag kom seg gjennom utfordringer med de avlinger og hjelpemidler de har til rådighet. Som de sa; «no money – no pain». Gruppen koste seg så med en rolig formiddag rundt bassenget, før vi igjen pakket sekken for neste destinasjon. Apene som levde som loungens nærmeste naboer nøt også godt av bassenget. Når de fleste av oss var ferdige med dukkerten og forsvant fra området, så de sitt snitt til å komme og drikke seg mette på bassengvann – uten å bry seg nevneverdig av at 5-6 mennesker lå 15 meter unna.

Mumbai: Landets økonomiske hovedsete

Mumbai, eller Bombay – avhengig av hvem du spør, er en by som har alt. De av dere som har lest Shantaram (holder selv fortsatt på), kan kanskje se for dere kaoset og kontrastene. De er om mulig enda større. Vi dro den lokale livsstilen helt ut denne gangen og benyttet et 15 timers nattog som transportmiddel for denne etappen. Det å samle 16 stk fra en gruppe sammen på et ganske fullt tog, er en utfordring – selv om det er booket godt i forveien. Det endte uansett med at jeg – som den eneste – havnet alene i en helt annen vogn i en helt annen del av toget enn de andre, og dagens to låter ble et faktum. Gruppen var så kjærlige at de startet med å spille og synge Celine Dions «All by myself» for meg, da det nærmet seg sengetid, før de responderte seg selv med «Like a G6″ – ettersom det var vognen jeg skulle sove i. Resten av gruppen var i G15. Det er ca 250 togmeter å spassere for å komme til korrekt vogn. Z jobbet hardt og fikk til slutt byttet til meg en plass i G16 – midtre køye.

Det viste seg å skulle bli min mulighet til å antakelig kunne bli halvt inder. En mann i sin beste 50-årsalder, hvis snakket godt engelsk, hjalp meg med å flytte på herrene som hadde brukt litt vel god plass og passet på meg når jeg til slutt kom meg trygt på plass i køya, på vakkert henglish (hindu-english); «Evelything okay now, sil?» Han skulle bare visst. Vi kom i snakk og det viste seg at denne mannen var en professor som foreleste innenfor strategi og ledelse og dermed var rett så interessert i min historie. Vi luftet tanker om å sette alt på vent, for å følge drømmer, ofring og satsing og han ønsket meg oppriktig alt godt videre på turen og i livet og fikk min e-postadresse. En liten høneblund senere, våknet jeg av at vi nærmet oss en stasjon. I halvsøvne oppfattet jeg – og skvatt til av setningen «Ole, I want you to meet my daughter.«…

Der stod hun, ved siden av sin far, vakker og sjenert, antakelig 22-23 år gammel. Hun kunne dessverre ikke mange ordene på engelsk, så samtalen ble litt hemmet av det. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke denne situasjonen, men det var noe oppriktig ved hva far sa da han ville jeg skulle hilse på. Jeg har foreløpig ikke mottatt noen e-post, så jeg vil anta at en eventuell forespørsel er på vent.

Så, vel fremme i Mumbai tok vi turen til de kjente stedene som Gate of India, Taj something og ikke minst Leopolds – baren det hele tiden snakkes om i Shantaram. Den har nok blitt en smule mer populær med tiden og mest rettet mot turister, men det var ikke få tilbud å få på og rundt denne baren fremdeles. Og vi snakker sterkere saker enn LuckyStrike. God mat og godt drikke ble høvelig fordøyet og vi rettet snuten mot Blue Frog – en nattklubb en halvtimes taxitur unna et annet sted i Mumbai. Mangfoldige timer med ompf-ompf-musikk ble fortært, en god del væske og mye dans. Jeg ble den heldige CreditCard-holderen – og dette er den uten tvil den rimeligste dyreste kvelden ute noensinne. 12 personer, 5 timer => Rs 11.000 => -Ca. 1.100 NOK. Helt fair!

Det ble med denne ene natten i Dubai. Men den ble også minneverdig. Fra Lipstick moments til nattmat fra halv-illegale foodstands, bøtelegging for å gå på stranden på feil tidspunkt, utsikt over Queens Necklace og taxicruising gjennom natten. Dette er Zahids by – og han ville vise den fra en Bombayers ståsted – en måte få andre får gleden av å se byen på.

Goa: Yoga-inspirert charterferie

Fra Mumbai reiste vi med fly via Bangalore til Goa. Bangalores flyplass har for øvrig det reneste og mest innbydende toalettetet vi har sett i India – og det er faktisk noe man legger merke til etter en stund i India! 39 single pissoarer, hver og en av dem opplyst med hver sin downlight, atskilt av skillevegger, med speil og servanter så blanke som nye, frisk duft og grønne planter. En opplevelse i seg selv!

Goa er nok Indias mest kjente ferieplass – og hippieparadis. Antakelig mer før i tiden, men det lever fortsatt. Det er her man stikker for å fylle på sin Yoga-dose, røyke sin charras og fundere om sin egen eksistens og antakelig forundre seg litt over hvorfor busemennene i India er sorte. Det siste har for øvrig med all forurensning og eksos som konstant er i luften å gjøre.

Vi tilbragte et par dager på dette stedet og det var som å komme til en hvilket som helst charter- eller ferieplass i Sør-Europa. På en rar måte litt godt, egentlig. Det er her du finner bar-gaten, det er her du kan spise souvlaki som nattmat og det er nesten her bartenderne snakker halvgebrokkent svensk til deg om du er lys nok i luggen.

Alt må komme til en slutt, så også denne gruppeturen. Kun 5 av 15 fra gruppen skal videre til Kerala – i tillegg til Jessica som egentlig ikke skulle det. Det ble en sår og rar dag da vi gav hverandre de siste klemmer og lykkeønskninger for veien videre og hjemreiser. Man bygger fort et forhold til mennesker man er sammen med hver dag, hele tiden i 15 dager.

Kanadisk eventyr

Jessica har allerede fått noen milimeter med spalteplass. Hun er verdt å dedikere flere. Allerede noen uker før avreise, fant Jess og jeg tonen på G Adventures reiseforum. Stedet hvor man kommer i kontakt med andre deltakere på reisen man skal være med på. Ingen andre deltok i diskusjonen, så vi holdt det gående. Etter et par dager alene i Delhi, banket Jessica på hotelldøra – med åpningslinjen; «Does your internet connection work, ‘cos mine’s not.» og da var alle potensielle sperrer og murer brutt og begravd.

WiFi ble for øvrig et av de mest benyttede ordene på turen for gruppen, ofte hørt i setninger som;

  • Is there WiFi here/there?
  • Does your WiFi work?
  • My WiFi is super slow
  • What’s the password?

Etter en litt småtrang fødsel kom vi tettere på hverandre og hadde mye moro i lag sammen, både på egenhånd og sammen med resten av gruppen. Faktisk så mye at hun valgte å endre sin hjemreisebillett dagen før hun i utgangspunktet skulle reise – én uke ekstra i India. Ettersom hun ikke var en del av gruppereisen, ble det mye reising på egenhånd de samme destinasjonene som gruppen gjorde – men på den autentiske Indiske måten, ved hjelp av lokaltog og buss, samt tuktuk-er og andre transportmidler. Og for en opplevelse det har vært. For det første fungerte vi som et perfekt reisefølge som utfylte hverandre perfekt, beholdt roen i hektiske situasjoner og backet hverandre opp. Og for et fantastisk behjelpelig og vennlig folkeslag Inderne er; selv et godt stykke utenfor allfarvei og turister, uten å kunne et ord engelsk, hjalp de til med å vise oss rett plattform, buss, retning, osv. Et lite smil, en peking og det markante vugget på hodet. Med en god smule tålmodighet, er det dette som er den beste måten å reise på i India.

Sørlig idyll

Delstaten Kerala sør i India kalles også Guds eget land. Denne delen av landet er frodig, tropisk, varm og fuktig og utrolig vakker. Det hele går også i litt sløvere tempo her, som natrulig er i en slik varme. Før jeg bestemte meg for hvillken gruppereise jeg ønsket å være en del av, hadde jeg allerede bestemt meg for at Kerala var et av områdene jeg skulle besøke.

Cochi var første stopp for den andre delen av min gruppreise. Her ble en ny gruppe dannet, da noen forsvant og andre kom til. Det ble også tildelt en ny gruppeleder.

Alleppey: Paradis på jord

Vårt Kerala-bekjentskap startet egentlig litt kaotisk. Etter å ha fått en halvveis bekreftelse på at Jessica kunne betale seg plass på vår transport (for så å fikse resten selv), ble dette avvist da vi kom frem til Kochi. Vi ble derfor sittende oppe en del ekstra timer for å planlegge transport og bolig for neste destinasjon. Det ordnet seg selvsagt, og etter en forfriskende og herlig togtur kom vi frem til nydelige Alleppey. En blanding av kanaler, menneskeskapte øyer, rismarker, palmer og rikt dyreliv.

Selv på egenhånd kom vi ikke mer enn en halvtime etter resten av gruppen til det samme stedet – inkludert en lunsjstop. Godt fornøyd der, altså. Et vakkert homestay, med hyggelige verter og fantastisk mat. En vandring i området viste oss hvordan kanalene var perfekt bygget opp med en vannstand høyere enn rismarkene, for på den måten kunne regulerer vanningen. Alt var planlagt og lagt til rette for monsunsesongen, tørkeperioder, osv. Alleppey ville klare seg uansett med dette gjennomtenkte systemet. Ferskvann fra fjellet ble vannet med saltvann fra sjøen i visse perioder, for å klargjøre rismarkene for en ny sesong. Fantastisk ingeniørverk. Kvelden ble avsluttet med en rotur i mørket med lokal sang langs elvebreddene.

Periyar: Der pepper’n gror

Tidlig opp og avgårde for en tur opp i høyden, til te- og krydderplantasjene. 1.000 m.o.h. gjorde i utgangspunktet godt for en kropp som var vandt til å være varm og svett døgnet rundt de siste dagene. Tiger Reserve setter en viss standard som vanskelig kan forsvares. Hotellet skulle visstnok være i et tigerreservat, men føltes som et hotell som lå i nærheten av jungelen som alle andre hotell nær en jungel. Eller skog, om du vil. Bani – vår CEO for denne turen – kunne trygt fortelle at han aldri hadde sett en tiger i løpet av de 6-7 årene han hadde hatt denne turen. Wow, det var jo betryggende. Og samtidig gørr kjedelig. Første dag ble avsluttet med et nytt kokkekurs og maten ble nydelig. Igjen.

Dag 2 startet med en våt jungelvandring i 3 timer. Mange spennende lyder og vakker natur, og vi fikk til slutt se elefanter i sitt naturlige habitat der de spiste seg veg gjennom buskaset. Denne dagen har dog festet seg som et spesielt minne. En såkalt full body oil masasje tok meg til steder jeg aldri har vært før – og aldri trodde jeg skulle være – med en gutt. Full body skal være sikkert og visst! Jeg kneip, svettet, beit og gruet meg gjennom 60 minutter med tafsing i alle retninger. Takk til alle gutta som satt igjen med samme erfaring og IKKE sa i fra om dette på forhånd, bare for at kompisen skulle få erfare det samme. Fantastisk mye spesielt og spennende å snakke om og diskutere i etterkant, det skal sies.

Varkala: Etterlengtet ro og behag

Ny reise på egenhånd, denne gang med buss og tog; 4 timer lokalbuss – som viste seg å være en slags skolebuss – på veier som kan minne om trollstigen i en fart som mildt sagt kan beskrives som uforsvarlig. Her var det bare å trøkke seg godt ned i setet, slik at man unngikk den verste slengen fra side til side. Tusenfryd i 4 timer. Et raskt bytte over til tog fra Kottayam. Nok e gang er de lokale mer enn behjelpelige der de står klar med Chai-en og diskuterer seg i mellom hvor, hvordan, når og hva – alt for vårt beste.

Varkala minnet meg om rolige, små greske øyer hvor hotellene koste seg på klippekantene og en smal sti bragte deg gjennom småbutikker, restauranter, boder med fersk fisk – alt akkompagnert av bølgeskvulp, stekende sol og en frisk sjøbris. Roen har satt seg i innbyggerne her. De stresser ikke, de koser seg. Og de ønsker at du skal kose deg også. En perfekt liten-stor strand hvor man ikke føler seg tråkket på. Et sted jeg absolutt kunne tilbragt flere dager – og som jeg med stor sannsynlighet vil komme til å besøke igjen i løpet av mitt liv.

All by myself

Så kom dagen hvor den organiserte delen av turen var over – og backpacker-tilværelsen virkelig startet. Dette sammendraget ble påstartet fra jernbanens vogn 16, plass 40 – soveavdeling – på vei fra Varkala til Cochi, hvor det hele ble avsluttet. G Adventures gruppemedlemmer reiste hver til sitt; de fleste hjem til moderlandet. Tøffingen Jessica måtte gjennom en intet mindre en 48 timers reisetur tilbake til Canada, grunnet lange ventetider som ble ytterligere forlenget med forsinkelser.

Vi avsluttet vårt foreløpige bekjentskap på samme måte som det egentlig startet; nøt soloppgangen sammen, men denne gangen på stranden i Varkala. Det er tøft med slike farvel, men jeg må bare vende meg til det først som sist – selv om noen farvel er tøffere enn andre. Takk for mange fantastiske opplevelser, Jess! Du er savnet :)

Etter en overnatting i Cochi med en avslutningsmiddag med Oliver og Christine fra Tyskland, samt Marie fra Østerrike og Becky fra Wales, reiste jeg tilbake til Goa, hvor jeg møtte Nathan som var en del av den siste gruppereisen. Et par netter med ham, før han reiste videre til Mumbai. Vi møtte for øvrig en annen brite på en pub – og i fellesskap fant vi ut at han trengte et utdrikningslag. Så sagt, så gjort; bachelor party gjennom Goas pub-gater var i gang. Store solbriller og blomsterkranser, vakkert.

Den følelsen

Jeg var veldig klar over at jeg på ett eller flere tidspunkt kom til å møte på en følelse det kan være tøft å mestre. Jeg har nå møtt på den for første gang; følelsen av at man har fått nok og ønsker seg hjem. Én måned med mange opplevelser, mye reise og tøffe farvell. Plutselig er man helt alene igjen, alle beskjentskaper man har bygd opp er borte og det føles veldig ensomt. Noe av det beste med opplevelser, er å ha noen å dele dem med. Jeg har det nok best på reise, når jeg reiser sammen med noen. Det hjelper antakelig ikke særlig på at jeg de siste 36 timene ikke har fått inntatt fast eller flytende føde som har holdt seg lenger enn 10 minutter, kost meg med feber og hovne lymfekjertler i armhulene, av alle ting (tegn på infeksjon, jfr lommelegen.no).

Nå skal jeg slappe av et par dager til i Goa, bli frisk og og full av energi – så går turen antakelig videre til Bangkok, Thailand lørdag 15. desember, nøyaktig én måned etter avreise fra Norge. Jeg har troa på at det blir bra! Det også.

OBS: Dette sammendraget kan bli noe redigert og ytterligere utdypet med tiden. De ulike stedene vil antakelig også bli delt opp i ulike poster. Bilder vil også komme. Toppbildet er lånt fra 070307.de

Etappe 1 – Reisedag 28

Goa

Hvor i all verden?

2 kommentarer til «Høyskala opplevelser og følelser»

  1. h

    Ah, deg var godt å lese fra deg!
    Ønsker deg god tur til Krung Thep, eller Bangkok – avhenging av hvem du spør.
    Forhåpentligvis får vi til whiskyaften via skype den 27., vi hørs nærmere.
    Glad i deg, kompis!

    PS. koselig foto, kult å se de du forteller om. Også møte på Chand Torsvik av alle mennesker a gett!

  2. øde

    Wow, har ventet på nytt reisebrev. Har fulgt med i kulissene. Jeg vil også reise. Er glad på dine vegne, men gleder meg også til at du kommer tilbake.
    Hvordan går det med Barbro?

Legg igjen en kommentar

Du må være innlogget for å kommentere.